Det hender det butter litt. Kanskje man kommer ut av både takt og tone.

Kanskje det ikke en gang er en rytme å hente.

Man slutter likevel ikke håpe, på nye begynnelser. På at det denne gangen er første steg inn i en ny dans.

Det er i hvert fall en bevegelse. Uansett hvor mykt, melankolsk, og nedstemt det første trinnet måtte være. Og så tar man ett til…

Feks til vidunderlige, sensuelle, 80-talls-soul-pop-harmoniske Woman’s Hour – «Our Love Has No Rythm».

Mens man undrer over om at det egentlig er tilfeldig at Ryhe, som er en av disse åpenbare referansene foruten Sade, har en like uttalt forkjærlighet for det feminine som denne britiske kvartetten.