Dette er den orange følelsen.

Du er egentlig på vei til den andre siden av området. Men så er lyden så god at du bare må stoppe, litt.

Som viser seg å bli en liten halvtime, når du setter deg ned på gresset, mens det ropes om kjærlighet og fellesskap fra scene.

Og du kan ikke annet enn å smile av gitarspillet som skinner om kapp med sola. Duetten.

Powerpop rockingen. Med snert, og denne lille forkjærligheten for glitter og beatlemanisk glam.

Tenk at jeg så dem på Primavera i fjor, og vi gikk fordi det var uengasjerende, platt.

Tenk at jeg derfor tenkte det her ikke var stort å hente.

Det er jo ganske storveis. Med sirene og pop-pønk på topp, eller bunn. Uansett, morsomt er det. Ropert det ut.

Bang, nær på head-bang.

Stas.

Sanntidstekst: Skrevet underveis, publisert før på vei til neste konsert.