Vesper, betyr bønn. Det er også navnet på albumet Parkman spiller fra.

Da jeg så henne på Bylarm i Jakobs kirke var det rørende sakralt. Sakralt er det fortsatt, men også mer fysisk.

Ilskan, vreden, gud måtte velsigne deg med, slik hun synger, har også kropslige rørelser.

Salmene og folkemusikken går opp i en høyere enhet, hvor bevegelsen er mer enn åndelig. Den puster. Tramper. Skriker. Har lemmer av fele, vokal, el-gitar.

Dessuten er hun rørende rørt over publikums respons.

Jeg er berørt. Beveget. Jordet og åndsvesen. Og enda er ikke klokka tre på denne siste av årets roskildefestivaldager.

Å hvor dette gjør godt.

PS. Akapellapariet der alle sang lyckan kommer, lyckan går… er nok en vidunderligpåminnelse om hva slike musikkoplevevelser handler om

PS2. Når skjedde sist at publikum sang artisten av, på en låt som kommer til høsten. : «På min grav skal det stå; vi har elskad». Elsk!