Kanskje årets aller beste album. Og et bedre liveband.

Big Thief har vokst siden jeg møtte – og så – dem på Øya i 2019.

Lyden er større, samspillet tightere. Adrienne Lenker råere, som vokalist, gitarist og som samholdende for dette som utvilsomt er et band. En usedvanlig samspilt gruppe, som langt overskrider den indie-betegnelsen som er heftet ved dem.

Dette er låtskriverkunst, fremførelseskunst. Folkrock i stadionrockformat.

Intenst, er forordet. Disse riffene er håndverk, med følelse.

Tilstedeværelse.

Jeg må bare være tilstede.

PS. Å danse til munnharpe er ikke så verst.

PS2. I den grad dette er indierock er det ingen bedre nå.

PS3. Kommunikasjonen som kanskje ikke helt var der mellom alle låtene, var i dem. Også i form av at settlisten skal ha blitt kastet over bord, til fordel for samspillet med publikum. Det er musikerne sine det.