Christopher Owens har åpenbart lagt ikke helt overbevisende Lysandre bak seg. Han har gjenfunnet tonefølelsen som gjorde at jeg nesten, helt på ordentlig, gråt da det ble kjent at Girls var historie.

Når koret kommer inn, over orgelet, er det ikke gjentakelsen av Vomit. Det er den naturlige forlengelsen av det man trodde ville komme. Som skulle kommet.

Men så er det jo slik, i heldige stunder, kommer det, noe, tilbake til deg. Det kan høres ut som det har skjedd. Nå. På albumet som er underveis.

Kjærlighet skal gis videre. Så her er It Comes Back To You.

(Og husk å puste, jeg glemmer det hver gang den spiller)