Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

girls

Det kommer tilbake til deg

Christopher Owens har åpenbart lagt ikke helt overbevisende Lysandre bak seg. Han har gjenfunnet tonefølelsen som gjorde at jeg nesten, helt på ordentlig, gråt da det ble kjent at Girls var historie.

Når koret kommer inn, over orgelet, er det ikke gjentakelsen av Vomit. Det er den naturlige forlengelsen av det man trodde ville komme. Som skulle kommet.

Men så er det jo slik, i heldige stunder, kommer det, noe, tilbake til deg. Det kan høres ut som det har skjedd. Nå. På albumet som er underveis.

Kjærlighet skal gis videre. Så her er It Comes Back To You.

(Og husk å puste, jeg glemmer det hver gang den spiller)

Topp 11 evt 12 (2011)

Liste over låtene jeg nok har hørt mest i 2011. Opprinnelig publisert hos Spirit.

Denne utgaven har også lenker til tidligere poster med omtale av band/låt. Samt en tilføyelse om at EMA- Milkman burde vært nevnt.

11. Dirty Beaches – Lord Knows Best
Sterk i troen

10. Sandra Kolstad – Fire Burn, Blood FLow
Produktomtale

9. Imam Baildi – La Rumba No Miente
Konsert: Imam Baildi

8. Josh T. Pearson – Woman When I’ve Raised Hell
En livsledens gentleman

7. Fatoumata Diawara – Kanou
Malisk skjønnhet

6. Wild Beasts- Bed of Nails
Musikalske kjærtegn

5. Handsome Furs – What About Us?
Hva med stakkars meg da?

4. Nneka – Soul Is Heavy
Soul Is Heavy

3. Low – Especially Me
Regn regn gå din vei

2. Girls – Vomit
Tilbake til virkeligheten

1. King Creostoe & Jon Hopkins – Bubble
Musikken og det hjemlige

Alle låtene er også å finne i denne Spotifylisten

Pønkepause.

Tidligere i dag traff etterlengtede Girls – Father, Son, Holy Ghost nettet. Og etter å ha hørt den resten av dagen konstaterer jeg at; den er akkurat så bra.

Alt her i verden kan imidlertid ikke være vakkert, voldsomt, skjørt og inderlig. Så jeg anbefaler også et kort avbrekk med Wild Flag som jeg nettopp kom over hos The Line Of Best Fit.

«Romance» er nemlig befriende rett frem, og passelig rufset pønkrock.

Tilbake til virkeligheten.

Etter en uke med Øya-blogging, er jeg nå tilbake i virkeligheten. En virkelighet som på så mange vis, er hyggeligere enn første gang jeg tørket tårer til Girls – «Vomit».

Det er for øvrig første singelen fra deres kommende album «Father, Son, Holy Ghost». Og for å holde meg til det bibelske, er dette en vakker psych-rock versjon av sitatet: Let, så skal dere finne…

I den mest romantiske, gospelkorede forståelse av å bli funnet.

Menn i kvinneklær.

Jeg har åpenbart en svakhet for bandnavn med et noe feminint tilsnitt.

Det siste halvannet året, har jeg feks hatt tilbøyeligheten til å trekke frem bandet Girls, i tide og utide. Og hvert fall når jeg mener det skal danses. Eller bare leves litt.

Like oppfløftende er kanskje ikke de psykideliske støy-rockerne i Women. Men så indikerer jo navnet ørlite mer modenhet også. Det har imidleritd selvsagt ikke noe å si for den musikalske kvaliteten, som på deres nyeste singel Bullfight er påtakelig fin.

Å ikke lage en liste.

Det begynner å nærme seg overtid for å lage en, eller helst flere, «Det-beste-fra-2010-liste».

Men slik det synes meg i skrivende stund, betviler jeg at noen slik vil komme fra min hånd. Overraskende nok ikke på grunn av tidsmangel, selv om det ville vært en fin unnskyldning. I stedet er det noe så lamt som beslutningsvegring, både i form av sjangerforvirring, øyeblikksfunn og det sørgelige faktum at det stadig er manglende samsvar mellom hva jeg liker å lytte til, og de album og låter jeg inter-subjektivt sett synes er bra. I tillegg kommer slike forvanskende forhold som at et av de album som har gjort dette siste året for meg, jo strengt tatt er av fjoråret.

Til alt hell, slapp Girls imidlertid nylig den smakfulle EPen «Broken Dreams Club». Og dermed kan jeg likevel forsvare å gi dem en høy plassering på listen jeg ikke har laget over årets beste band.

Dagens låt; Heartbreaker. Er nok imidlertid, sin hjertesmertelige finhet til tross, ikke helt Årets låt. Men likevel. Er den perfekt, for nettopp nå.

livets dans.

Det er noe med denne låten. Som gjør at jeg åpenbart stadig vender tilbake til den.

Muligens er det, som jeg har skrevet noe om her tidligere, ifm annen låt fra samme band, at dette er tonene av noe som en gang kunne bli. Fremtiden jeg ikke husker…

Men like mye som den minner meg om det som kunne skje, minner den meg på den sanneste av alle klisjeer. At livet skjer nettopp nå. Og at noen ganger må man gjøre det selv. Danse altså.

I tillegg. Selvsagt. Er Hellhole Ratrace en usedvanlig sexy låt.

bittersøt.

Å lytte til musikk er så mangt. Noen ganger er det å møte en gammel bekjent. Seg selv i døren. Eller minner man ennå ikke har fått. Dette bandet. Og særlig denne låten. Er slik.

Jeg er ikke sikker på når jeg hørte den først. Om det var i sommer eller i høst. Men det er ikke viktig. Jeg hører den nå. Og  jeg tror jeg alltid har hørt den. Hørt de bejaende riffene og den såre lyrikken. Hørt håpet, håpløsheten, skuldertrekkene og smilet man legger på tonene. Hørt den skjønne brutale siste ungdoms sommer. Både før og etter den var.

Selvsagt. Disse gutta har hørt Beach Boys. Costello. Og Morrisey. Ikke de værste refferanser å ha. I hvert fall ikke i min bok. Selv om det faktisk ikke er relevant for hvorvidt jeg liker dette. Eller hvorvidt jeg synes det er bra. Som jeg jo faktisk synes. Virkelig.

Det relevante er at jeg liker den for dens emosjonelle lek. Som aldri sklir over i hverken emo eller sentimentalitet. Men istedet gir det bittersøte minnet av det som kanskje en gang var, eller like gjerne; det som kunne bli…

Blogg på WordPress.com.

opp ↑