AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Etter en uke med Øya-blogging, er jeg nå tilbake i virkeligheten. En virkelighet som på så mange vis, er hyggeligere enn første gang jeg tørket tårer til Girls – «Vomit».

Det er for øvrig første singelen fra deres kommende album «Father, Son, Holy Ghost». Og for å holde meg til det bibelske, er dette en vakker psych-rock versjon av sitatet: Let, så skal dere finne…

I den mest romantiske, gospelkorede forståelse av å bli funnet.

Det begynner å nærme seg overtid for å lage en, eller helst flere, «Det-beste-fra-2010-liste».

Men slik det synes meg i skrivende stund, betviler jeg at noen slik vil komme fra min hånd. Overraskende nok ikke på grunn av tidsmangel, selv om det ville vært en fin unnskyldning. I stedet er det noe så lamt som beslutningsvegring, både i form av sjangerforvirring, øyeblikksfunn og det sørgelige faktum at det stadig er manglende samsvar mellom hva jeg liker å lytte til, og de album og låter jeg inter-subjektivt sett synes er bra. I tillegg kommer slike forvanskende forhold som at et av de album som har gjort dette siste året for meg, jo strengt tatt er av fjoråret.

Til alt hell, slapp Girls imidlertid nylig den smakfulle EPen «Broken Dreams Club». Og dermed kan jeg likevel forsvare å gi dem en høy plassering på listen jeg ikke har laget over årets beste band.

Dagens låt; Heartbreaker. Er nok imidlertid, sin hjertesmertelige finhet til tross, ikke helt Årets låt. Men likevel. Er den perfekt, for nettopp nå.

Det er noe med denne låten. Som gjør at jeg åpenbart stadig vender tilbake til den.

Muligens er det, som jeg har skrevet noe om her tidligere, ifm annen låt fra samme band, at dette er tonene av noe som en gang kunne bli. Fremtiden jeg ikke husker…

Men like mye som den minner meg om det som kunne skje, minner den meg på den sanneste av alle klisjeer. At livet skjer nettopp nå. Og at noen ganger må man gjøre det selv. Danse altså.

I tillegg. Selvsagt. Er Hellhole Ratrace en usedvanlig sexy låt.

Å lytte til musikk er så mangt. Noen ganger er det å møte en gammel bekjent. Seg selv i døren. Eller minner man ennå ikke har fått. Dette bandet. Og særlig denne låten. Er slik.

Jeg er ikke sikker på når jeg hørte den først. Om det var i sommer eller i høst. Men det er ikke viktig. Jeg hører den nå. Og  jeg tror jeg alltid har hørt den. Hørt de bejaende riffene og den såre lyrikken. Hørt håpet, håpløsheten, skuldertrekkene og smilet man legger på tonene. Hørt den skjønne brutale siste ungdoms sommer. Både før og etter den var.

Selvsagt. Disse gutta har hørt Beach Boys. Costello. Og Morrisey. Ikke de værste refferanser å ha. I hvert fall ikke i min bok. Selv om det faktisk ikke er relevant for hvorvidt jeg liker dette. Eller hvorvidt jeg synes det er bra. Som jeg jo faktisk synes. Virkelig.

Det relevante er at jeg liker den for dens emosjonelle lek. Som aldri sklir over i hverken emo eller sentimentalitet. Men istedet gir det bittersøte minnet av det som kanskje en gang var, eller like gjerne; det som kunne bli…