Greg Dulli er muligens litt gudommelig.

I hvert fall var det hva jeg klarte notere et stykke ut i det som etter all sannsynlighet er denne Øyafestivalens største konsertopplevelse for min del.

Det satt bedre enn det skulle allerede fra første låt. Og derfra gikk til himmels, eller deromkring. I hvert fall åpnet den seg ettertrykkelig idet Afghan Whigs dro i gang «Gentlemen». Noe som også fikk Dulli til å snakke før neste låt ut; i det han spurte hvor mye det faktisk regnet. Og det var også alt han i grunn sa, før takken til slutt. Men hverken det, eller regnet, lot man seg merke med. For han var likevel så veldig, vidunderlig tilstede.

Etter de påfølgende par-tre låtene, som må kunne defineres som soul-partiet – inklusive Frank Ocean coveren Love Crimes – ble det mindre vått, tror jeg. Men heller ikke det var til å ense i rocken som valset utover Vika. Det var kanskje litt 90-talls vibe i riffene, som seg jo hør og bør når de er den tid fra. Det var likevel så helt riktig nå.

Det er ganske enkelt slik skikkelig rock skal gjøres.

Og da har jeg ikke en gang nevnt når Dulli vandret rundt på scenekanten, eller knelte seg gjennom en gitarsolo. Eller at de gjorde en versjon av Faded, som viste at det ikke finnes noe falmet ved dette bandet.

[Urutinert nok takket batteriet på tlf nesten for seg allerede før konsertstart så bildet er offisielt, og teksten omskrevet fra et grunnet regnet ufullstendig papirnotat. På den annen side var jeg virkelig tilstede.]