Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

blå

Konsertanmeldelse – Atlanter

Først publiserti i Spirit 18.03.12

Atlanter

Fredag slapp Atlanter den riktig så fine debutskiva Vidde. Det ble behørig feiret sammen med et temmelig helt fullt Blå.

Dette er det nye prosjektet til Jens Carelius og Arild Hammerø, begge med kritikerroste folk-rock-album bak seg. I Atlanter har de fått med seg Morten Kvam og Jonas Barsten Johansen, og musikalsk beveget seg i retning bluesen. Her er det innslag av både den opprinnelige maliske ørkenformen, de klassiske sør-statsutgavene og mer syrete rocke-varianter fra flere tiår tilbake.

Sjangermessig befinner bandet seg altså i et åpent landskap, som live viste seg å ha om ikke nødvendigvis større, så i hvert fall mer duvende, flater. Det var også tydeligere at det er selve groovet, og ikke dets opprinnelse som er i føringen.

Og la meg si det først som sist: Det var kun en kvartett på scenen, men etter hvert som de spilte seg inn lød det som det var langt flere. Mest på grunn av den mesterlige måten de trakterte sine instrumenter.

Alle låtene var selvsagt hentet fra Vidde, i en noe omrokkert rekkefølge. Mot slutten av det knappe tre kvarter lange settet sa gitarist og vokalist Arild Hammerø også det man allerede hadde rukket å få godt med seg: De likte å trekke ut låtene. Det var for øvrig også ham som – i tillegg til den falsettimponerende vokalprestasjonen – sto for de korte, sjarmerende samtalene med publikum.

Det er ikke lett å trekke frem enkeltstående høydepunkt fra denne oppvisningen i bluesens grenseløshet. Men for å nevne noe var den hardtslående utgaven av «More Juice Than Zeus» suggererende, «Aye» som spyttet ut av syresand, og den versjonen de gjorde av singelen «Kaktos» ble en ganske så spirituell opplevelse.

Noe ekstranummer var det ikke rom for i det korte formatet de hadde til rådighet. Det forhindret likevel ikke at de dro til med drøye 30 ekstra sekunder med voldsom vidderus, etter at konserten var uttalt over. For min del kunne det gjerne vart i over 30 minutter til.

Brigitte. Blå. OWMF

image

Slik entra den franske eksprimentelle-pop-duoen Brigitte Blå nå. Før de kastet kappene og ble like glamorøse som den kabaretinspirerte elektro-popen som fremføres.

Mellom de elegant lekende låtene snakker de fransk med den største selvfølgelighet. Og selv de få i publikum som ikke forstår sjarmers til å gjøre det.

For dette er charmant. På ordentlig. Med trykk på arven fra den franske visetradisjonens mest innbydende sider. Med plass til flere flørtende smil og alvorlig underholdning. Og de søteste melodilinjer. Så spiller de min personlige favoritt: Battez Vous.

Smil. For resten av konserten bare nyter jeg. Skikkelig.

Ps. Mot slutten gjorde de en lekker versjon av George Michaels «I Want Your Sex». Det veier i grunn opp for en hver mindre ujevnhet man ellers kunne ha å innvende.

Fantastisk Apparat – Konsertanmeldelse

Først publisert hos Spirit 16.04.12

Fredag gjestet for første gang den tyske elektronika artisten Apparat Oslo og Blå. Slike gjester vil man ha flere av, for dette var fabelaktige saker.

Apparat på Blå.

Apparat er Sasha Ring. På scenen hadde han imidlertid med seg Raz Ohara på tangenter og Jörg Waehner på trommer, samt to strykere. Sistnevnte var for første gang med ham ut på turné. Og det er bare å berømme investeringen, for de bidro uten tvil til å heve konserten fra veldig bra til bedre.

Det beste av alt

Det var ikke lett å vite hva man skulle forvente denne fredagskvelden, all den tid Apparat de siste årene har beveget seg fra dansegulvs-techno, via post-techno til folktronika og ambient på sin siste fine utgivelse «The Devils Walk». Etter hvert som konserten tok form gjorde han imidlertid all usikkerhet til skamme, ved å ta for seg det beste fra alle sjangre, og litt til.

Det meste av låtmaterialet var selvsagt hentet fra det siste albumet. Men fra scenen ble de nær overjordiske musikkstykkene både industrialisert og forstørret. Det kledde Blås klubbestetikk utmerket, og samtidig var det som min sidemann uttrykte det; lyd av stadionformat.

Gjentakelsens utholdelige letthet

Den underliggende brutte monotonien i Apparats låter, ble tydeligere live. Og særlig utfoldet dette seg i låtene Escape, Ash/Black Veil og den skjønne, sakrale singelen Song of Los. Sistnevnte fikk for øvrig også publikum til å bryte ut i spontan forsøksvis allsang.

Dette var imidlertid ikke en konsert der enkeltlåtene sto frem. Det var helheten som var virkelig besnærende, i det musikken beveget seg i oppstykkede, kjærtegnende post-elektroniske gjentakelser både i og mellom låtene, og Sasha Rings mange Danke. Samtidig som balansen mellom den tunge danse-krevende bassgangen og de mer svevende stryker-partiene var nydelig satt. Og etter en drøy time med hard ynde, var det bare helt riktig når vidundelig myke Black Water fikk avrunde denne oppvisningen i eksperimentell elektronisk fortreffelighet.

Unødige heftelser

Nå kunne jeg heftet meg med at et lite mindretall av publikum viste seg ikke bare som urutinerte konsertgjengere, men også var rent uhøflige. Det skulle nemlig være unødig å gjøre oppmerksom på at høylytte private samtaler bes takes lengst bak i lokalet, eller aller helst, helt andre steder. Men dette irritasjonsmomentet blekner likevel fullstendig mot Apparats formidable opptreden.

Konsert: Imam Baildi

I går kveld holdt greske Imam Baildi en nesten to timer lang forrykende konsert på Blå. Og jeg var der.

Rena Morfi og Imam Baildi på Blå

– Har dere det gøy, spurte Lysandros Falireas sånn midtveis i konserten, hvorpå et rungende ja ble parert med: «Det er godt, for det er ikke særlig morsomt hos oss.» Med uttalt henvisning til situasjonen i Hellas.

Det var imidlertid lite som minnet om den greske tragedien denne festaftenen på Blå, der dette elektronika-orkesteret spilte i anledning Oslo World Music Festival.

Elektronika er selvsagt et altfor smalt begrep på denne gjengen som blander greske slagere fra 30-40-50tallet, med balkan beats, middelhavsrytmer, mambo og hip-hop.

Konserten åpnet i instrumentalt balkantempo, før Rena Morfi entret scenen til mer rebetiko-rytmer. Hun fikk etter hvert selskap, og tidvis avløsning, av MC Yinka på vokal, og det hele ble den festligste sjangerblanding, over i mambo og hip-hop og tilbake i eleltronikautgaven av rebetiko igjen. Og i mellom var det brassøyeblikk, der både trompet og sax fikk glimre.

Det var ikke en dansefot som sto stille. Og når MC Yinka sa hopp, jynget det i gulvet. Hver gang.

Utenom disse korte mellomspillene på engelsk, kan jeg hverken si hva det ble sunget om, ei heller stort om hvilke sanger som ble spilt, utover at det var nesten hele det fabelaktige siste albumet The Imam Baildi Cookbook, inkl. «Egypt Strut». Dette ganske enkelt fordi jeg, i motsetning til flertallet av publikum for øvrig, hverken forstår gresk skrift eller tale.

Men at det var en helt rå versjon av La Rumba No Miente. Det kan jeg si.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑