Tyrkisk psykadelika som nesten rev ned veggene de 20 minuttene vi sto i kø.

Innafor var det villere.

Beste crowden i verden sa vokalisten i front for disse tre vennene fra Istanbul. De kunne takke seg selv.

Det er slikt som dette vi kommer til festivalen for.

Den eldre herren ved siden av er bare et smil. Ungjenta bortafor likeså.

Her var ingen dansefot stille.

Gitaristen tar hardrockavstikker, vokslisten er industriell aktivist, mannen ved miksebordet er på syre.

Ingen skjønner bære og alle skjønner det er headbanging på gang. Makan!

Legg vekk telefon. Dette er et av årets Roskildehøydepunkt.

Dub. Post-ponk. Anatoliske ballader på speed. Rockefantasier.

Dessuten politisk. Anti-autoritært. Anarkistik. En militant, psy-nu-wave fredsbevegelse.

Som så ofte før, det er ikke høflighetsfrase å takke publikum. Og det var heller ikke tomme løfter når vokalistem sa: La oss danse før det er over.

Vi danset osd ut i en lykkligere sommernatt.

Lalalar, takk!

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut