Et annet formidabelt instrumentoppsett.

I et sci-fi-verk for vokal, synther og perkusjon er trommene en kabaret i seg selv.

Fusjonen av columbianske folketoner og Berlin, er globalt intelligent. Inkludert den improviserte talen, over monotone beats, over alt som gikk galt og hvordan likevel klare gjennomføre, verdien av å være i rommet, sammen.

Spansktalende Kurt Weilsk, elektronisk, minimialistisj ekstraavagansa. Esoterisk eskapisme, til der ytre rom og indre kjerne.

Kunstens vesen, musikalsk kunst, kunstmusikk. Med skjønnetsfeil.. og tekniske utfordringer, og det å stå i dem, og skape, gjenskape.

Filmatisk, fortellende, retrofuturisme. Nevnte jeg Berlin, 20/60/70/90/10årene, og publikumerens spontane utrop da lydeb brast, igjen. Og akustiske, insitetende, vidunderlige, vilje til gjennomføring. Som betaler seg.

Noen monitoromkalfatringer, og teknikernes impro senere, er det i hvert fall ingenting å si på innsatsen. Formidabelt nok.

Men det skal jo ikke underslås at teknikken ga noen knekker, og forhindret at ble annet enn noen magiske øyeblikk. Men for en magi det da var.

SANNTIDSTEKST: skrevet stykkesvis og delt underveis. Publisert på konsert, eller på vei ut.