Et oppriktig smil, uslåelig. Ekte glede over en uventet god mottakelse, likeså.

Men så levde den britiske rapperen da også opp til publikums fortjente gunst.

Å stille med fullt band. Strøkne låter. Vinnende vesen. Gode holdninger.

Det var nok flere som tørket seg i øyekroken når han snakket om barndommens sårbarhet og usikkerhet, oppgjøret med giftig maskulinitet. Retten til å være mann i egen rett, egen person. Alles rett til å være seg selv. Leve sitt eget liv.

Låten som fulgte, hans egen favoritt, fulgte opp. Forbilledlig.

Flyten, soulen, ordene, den empatisk forsterkede følsomheten i stemmen. Hip-hop-groovet, den levende beaten.

Den delte takknemligheten. Roskildepublikummet altså. Dette er hvorfor man drar hit, igjen og igjen. Den magien. Når scenen respondere, og vi agerer, og det hele høyner allerde potente utøvelser. Når artistem svarer på tiltale og presterer for gøy, for hvorfor det var musikk til å begynne med.

For en alldeles fantastisk forestilling.

SANNTIDSTEKST: skrevet stykkesvis og delt underveis. Publisert på konsert, eller på vei ut.