Rytmiske repetisjoner. Progresjoner.

Marsjerende, maskerte politiske undertoner, elektro-cumbia-overtoner.  Ordene hode ikke forstår, fortolker kroppen.

Samtidig, jeg har sett dem før, på Gloria, i 2019. Det var en mørkere opplevelse. I lyset er neoenfargene blassere, men tumleplassen større. Fordeler og ulemper.

Som bakomfilmens syrete, samhandlende virkninger. Emgasjementet i vokalen, som får rom i perkusjonen.

Et nattens rite, for bedre dager. Og så danse da. Litt mer tradisjonelt, også som konsert.

SANNTIDSTEKST: skrevet stykkesvis og delt underveis. Publisert på konsert, eller på vei ut.