Gitar, altså.

Etter et par laptop-forglemmelige sett, elektronisk fele eksludert, var det noe deilig alt-pop-organisk over dette her.

Ikke at det hverken er storveis, men låtene har noe, la oss kalle det ekte, eller følt, ektefølt, i all sin skranglete sjarme.

Bittersøte sutring, eller sarkastisk sytende. Sånn besk indie skal stemmes. Eller oppstemmes. Du vet, det femtaktsriffet, og så hæla i gulvet-riffet.

Eller det helhjertsa hoppe samstemte partiet.

Makan til stødig håndverk. You cant make this shit up…

SANNTIDSTEKST: skrevet stykkesvis og delt underveis. Publisert på konsert, eller på vei ut.