That sci-fi silence. That silence.

Det er også ganske beskrivende for den varheten som utspiller seg på scenen. Den som også stiger i styrke. Er til å gynge til.

Frodig folkpop å forsiktig våkne til. For det vokser og lysner, dette her. Inntil the dark cave part, som vokalisten sier det.

Men det er nå ganske så strålende dette mørket. Vadende, vakende fingerspill under en stjerneklar vokal.

Så snakkes det om den gode sårbarheten. Takker oppriktig for fortjent tilstedeværelse, for å lytte. For, for en lun lytteropplevelse det her er.

For å understreke nærheten: Festivalens første spontane, uoppfordrede allklapp midtveis i shoegazeøyeblikket.

En drøm av et drømmepoporkester. Også som Emely alene, som mellomspiller et par av låtene fra soloskiva. Emely alone. Her er hun sammen med et etter hvert helt fullt, helt stille, mottakende lokale.

SANNTIDSTEKST: skrevet stykkesvis og delt underveis. Publisert på konsert, eller på vei ut.