Når hun setter seg på kne, i utgangen av første låt, og synger: Im so alone without you. Da er det oss, publikum, som er inkludert.

Det gjør gotisk vondt når Ethel Cain følger opp med linjer som down to the river. Bassgangen dytter, river, trekker en ned, under i strykene.

Så gjør det godt å se, kjenne kontakten, mellom scene og publikum. Mellom americanaen og alternativpopen. Det er følelsen av Hey, whats going on, du vet 4nonblondes hiten. Den innsisterende medrivenheten.

Og om Florist var rørt, er dette enda mer rørende. Det et noe i sørstatsmørket som har gjenklang i dette nordiske publikumet.

Baby, it feels good.

Skrev jeg bassgang? Det er gitaristen som gjør hele registret. Hele. Det er en massiv trio dette her. Med kred til trommisen også.

Chrush. Forført. Poweballade-versjonen. Og så det som gjør dette post-religiøst sammenliknbare med indipopgruppa Girls, særlig debuten, men også father, son wholy ghost-livsbejaende. Jublende arrangenmenter med lyst på livet. Hele den alternative poppakka.

For det handler om å leve det her. Med hele dansende seg. Og hender som strekkes hjerteformet i været. Så nydelig, komplekst enkelt.

SANNTIDSTEKST: skrevet stykkesvis og delt underveis. Publisert på konsert, eller på vei ut.