First I like to say that Im sorry.

Unnskyld. Hører du hva de kaller oss. Synger Fever Ray. Men hører du?!

Jeg har hatt den låten på hjernen siden jeg skrev om skiva i vinter. Som inngangslåt på konsert: Større. Dypere.

Der hen står i hvit dress. Og elektronikaen ikke er en miks, men et band. Det vil si perkusjon. Også det i utvidet forstand. Samt synther. Fysisk. Kroppslig forrykkende.

Låtene er brennende kjølige. Sviende is. Pirrende frastøtende.

Embrace me. For det er jo også en form for musikalsk romanse dette her. En omfavnelse av beats, hjerterytmer, de engstelige og de stolte. De levende, flirende og fordragelige.

Diskoparti. Noir. Perfomance. Symboler. Og røde roser. I skeiv scandipop-duett. Eller sang for trio. I kvintetten der fremme. Fingers up your pussy.

Just a little touch. Hudsult. Stilt sult. Skjelve. Denne sårheten, i fravær av nærhet, og de står tett der fremme. (Jeg er nær, her).

El-fløyte. Selvsagt er det en fløyte. Alle fløyter reiser seg… I imitasjonen av en skrikende forløsning.

(Kanskje skulle jeg nevne at sist jeg så Fever Ray her, på denne scenen, fikk jeg panikkangst av sadofeminsmen. Denne gangen er, nesten alt, så begestrende, at ikke tenker på det, annet enn i dette avsnittet. I en gammel låt. Even it out. Så glemt. Begestreit)

For en fabelaktig festivalåpning. !!! For noen klubbøyeblikk.

Touched, by somebody who loves you. Rørt. Berørt. Det, og musikken da.

Holding my heart, while falling. Og litt til, bare.

SANNTIDSTEKST: skrevet stykkesvis og dels underveis. Publisert underveis eller på vei mellom konserter.