Overganger, igjen. Vidunderlige, sådane.

Et av disse fantastiske skiftene, fra tundrakulde til jazza tropevarme. Eller fra maniske, maskiner til det rytmisk esprimenterende, menneskelige, som det like gjerne kan sies.

Ikke var det egentlig planlagt heller. Jeg skulle jo se innom Robyn, som gikk på for et par minutter siden, der på Orange scene.

Istedet blir altså jeg bokstavelig talt blåst i bakken av denne blåserekka. Phu!

Tuba! FTW. Den soloen, den kjennes av så mange gode grunner, der i hjerteregionen. Med bandet tilbake er det ikke mindre som gleder, av takter fra den glade jazzens syrete, kreolske, diasporiske, omland.

At jeg skjønte hvem som spilte, at noen i festivalforkant minnet meg på, og at det bare la seg så til rette. Det er dagens gave. Eller rettere: Nattens høydepunkt.

Styrelser, takk!

Skrevet de altfor få minuttene jeg fikk med meg. Publisert før slutt. For å bare kunne være, her.