Skrik! Du skrekkelige, fantastiske, brave, nye, elektroclash verden.

En liten evighetsvegg av en oppbygning inn i et metallisk, glitchende, mørkt, elektronisk eventyrland av et DJ sett.

Ikke det jeg var forberedt på, men selvsagt, som det skal være. Må være. Er. Her det knitrer og utfordrer, nesten frastøter inntil det brått er en innvitasjon, til å lytte, også til ubehaget, med, eller i, kroppen.

Har jeg nevnt at jeg er mørkredd – og kanskje er det kaldt i vannet. Herregud, for en forskrekkelig, fantastisk versjon i ekkoet av A whole New World.

Jeg tror på en ny, og bedre verden.

Skrik. Det være seg om det er mennesket eller maskinen som skriker. Bare få det ut, inn, frem, fremad, fremtid!

Det er greit, det gjør vondt å fødes på ny. Vondt å danse seg fri. Vondt å være her. Men faen, så befriende godt!

Skrevet første halvtimen av settet. Så forsvant jeg inn i lys, og mekanisk skygge. Til jeg bare måtte publisere. Kanskje blir det Robyn. Kanskje var dette hva jeg maktet ta inn av mørke i denne strobopplyste natten.