I am Human.. and I need to be loved.

Det var låten som møtte meg da kom til Smiths-gitaristena nostalgi-kavalkade her på Arena.

Ironisk nok har jeg et nærmere forhold til akkurat denne låta i Paradise Losts utgave. Men den lå så langt fra origanalen nå, at det nesten kunne være det samme. I hvert fall var det samme gode ulla, som det heter.

Stemningen er for øvrig upåklagelig. Det er nesten like mye takket være dette store teltes forbausende intime kvaliterer, som de gjennopplevelser det er så tydelig flere av dem rundt meg har.

Dette inkludert min tidligere danske Gaffa-sjef (som jeg nettopp hilste hyggelig på).

For øvrig, den første gangen noen har spurt om det er noen ønskelåter, så langt denne festivalen. Hvorfor det ble bedte om et visevers er sannelig ikke godt å si… med den katalogen. Men et småvittig mellomspill, det ble det.

Roskilde, this is what it’s like, yeah. Pretty good, right. Det oppsummerer dette ganske korrekt.

Også, eller ikke minst, rammer det helt andre mine nostalginerver, når det er Depeche Modes I Feel You som stramt tolkes.

Inntill den avsluttende allsangen:

There is a light and it never goes out!

Skrevet stykkevis og delt underveis, publisert ved konsertslutt. 5. juli. Roskildefestival.