Rai, rai, rai – sjangeren altså.

Faktisk helt i tide, ganske helt foran, sånn at jeg hører at han treffer tonen også flere meter bak mikrofonen, eller på siden, i det som ikke bare er fysiske følelser.

Dem er det nok av i rytmene fra det som likner en el-oud, saksofonen, synthen, perkusjonen.

Hey, jeg danser, igjen og igjen. Det låter så rent skittent, deilig, thight. I breddeformat.

En vidunderlig oppfordring, i ånden til la vie d’africa, til bevegelse, glede, slå seg så løs, løsne litt, på, og i, legemet. For ikke også si sjel.

Dette gjør godt for begge deler, alt. Selv når det bare jynges på stramt, slakke melodilinjer. Eller overstrømmer i vokalens finstemte habibi, habibi og ordet for hjertet på arabisk – selv uten den illustrende hånden på hjertet, er det klart det er kjærligheten som råder, om ikke annet i den tonale sensibiliteten av savn.

Shukran, som Sufian sa det selv. Takk, og elsk, dans. Bare må danse igjen, nå resten.

Skrevet underveis, publisert da jeg måtte være helt i bevegelsene.