Først publisert hos Spirit 26.01.14

Noen comeback kommer overraskende godt på.

Bergensbandet Ai Phoenix gjorde fine enkle, sjarmerende pop-saker så langt tilbake som i 1997. Det var også rundt da jeg begynte like dem. Så kom det to plater i 2000, forteller diskografien. Jeg fikk bare med meg hjem The Driver is Dead. I’ve Been Gone-Letter One fra 2003 hørte jeg nesten like mye hos noen andre. Albumet i 2007 gikk meg hus forbi.

Det er dermed ikke så rart at jeg ikke visste at jeg lengtet etter at de skulle finne sammen igjen, på plate. Nettet hinter om at det ikke er at bandmedlemmene har vært fra hverandre som er årsaken til at de har brukt tid på å ferdigstille Hey now/Being here is everything.

Årsaksforklaringer er imidlertid ikke så viktig så lenge de kommer så godt som dette. Nikkene til Velvet Underground er mer synth-drevne og subtile, lydbildet har beveget seg mot mer eksentriske europeere. Ai Pheoenix er faktisk bedre enn jeg minnes. Og jeg har altså riktige fine minner.

Vinylen ble sluppet fredag. Det er i grunn også akkurat i tide. Eller som de så skitten-synthpopete spiller det selv: In time