image

Øyfestivalens posterboy: Mann med trailerhatt, solbriller, følsom gitar, sterk mykrockstemme. Phosphorecent kunne lett kledd den rollen.

Han kler i hvert fall Sjøsiden. I indie akkurat så nydelig som festivalen på sitt beste er kjent for.
Akkurat nå har han litt gitaren falle, og fremfører en vandrende versjon av Song for Zula. Singelen fra den fabelaktige sisteskiva.

Så skrur han opp tempo, og viser at han ikke bare er nedstemt, men gjør det nær sagt latterlig høystemte også.

Avslurningslåta; Los Angeles befester at dette ikke bare var Øya-riktig. Phosporecent gjør det meste riktig, uansett.