image

De har en utfordrende jobb; Tamikrest, med å engasjere det altfor lille publikum som funnet frem til annet enn Frank Ocean. Men der felles språk ikke strekker til løser de det utmerket i universelle gester. Og smått om senn får deres sanselige tuareg-blues folk i bevegelse. Meg inkludert. For når det kommer til stykket er det mer glede enn blåtoner i dette her. Egentlig. Faktisk er det rent til å danse til. Og det gjør man. Også:)

Ps. Det politiske aspekt ved flaggbruken bør selvsagt også nevnes. Men iom at jeg ikke kan nok om Malis konflikter holder det i grunn å si at sannsynlig politisk musikk fortsatt kan være relevant, og ikke minst; riktig god.