I går kom en av disse skikkelige glad-epostene min vei. Den kom ikke helt ut av det såkalte blå, i og med at jeg faktisk, for en måneds tid siden, hadde hatt frimodighet nok til å sende inn en søknad. Den var likevel uventet.

Meldingen var at jeg hadde fått akkreditering til Øya. Hele Øyafestivalen.

Dermed har overskuddstiden det siste døgnet gått med til å nærlese programmet, for å se hva jeg kanskje bør, skal og defintivt må få med meg. Det er selvsagt mange, på hver liste. Og et par selvfølgeligheter.

Bandet jeg velger å trekke frem i kveld befinner seg i alle kategorier, og heter selvsagt WU LYF. Det relativt mystiske Manchesterbandet, med den deilig mørke, langsomme og sakralt skranglete popen.

Her følger en smakebit i form av åpningssporet «L Y F» fra deres «Go Tell Fire To The Mountain«. Og om plata er en liten opplevelse, tyder en mengde presse på at å overvære en opptreden; vil være en åpenbaring.