Dette er en personlig fortelling. En jeg ikke kan bruke i en eventuell annen omtale av disse artistenes øvrige verk.

Dette er nemlig en historie om å komme hjem. Når man allerede er hjemme. En alldeles kort beretning om musikalsk omfavnelse, og minnet om en ro man kun finner i møte med det ikke nødvendigvis kjente, men alltid kjære.

King Creosote & John Hopkins er altså ikke noe gammelt bekjentskap. Jeg har bare hørt til dem et par uker, egentlig. Likevel har jeg kjent deres «Bubble» siden den dagen jeg forsto hva det vil si å være et sted jeg kaller hjemme.