Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

King Creosote & Jon Hopkins

Mye vil ha mer

Fjorårets – i mine ører – fineste album kom nylig i en Jubilee editon.

Det innebærer selvsagt også nytt materiale, som ikke overraskende er like nydelig som jeg mener alt på Diamond Mine både var og er. Om enn det også lyder noe mer insisterende rockete.

Her er nyslupne Third Swan fra King Creosote & Jon Hopkins. Nyt!

Topp 11 evt 12 (2011)

Liste over låtene jeg nok har hørt mest i 2011. Opprinnelig publisert hos Spirit.

Denne utgaven har også lenker til tidligere poster med omtale av band/låt. Samt en tilføyelse om at EMA- Milkman burde vært nevnt.

11. Dirty Beaches – Lord Knows Best
Sterk i troen

10. Sandra Kolstad – Fire Burn, Blood FLow
Produktomtale

9. Imam Baildi – La Rumba No Miente
Konsert: Imam Baildi

8. Josh T. Pearson – Woman When I’ve Raised Hell
En livsledens gentleman

7. Fatoumata Diawara – Kanou
Malisk skjønnhet

6. Wild Beasts- Bed of Nails
Musikalske kjærtegn

5. Handsome Furs – What About Us?
Hva med stakkars meg da?

4. Nneka – Soul Is Heavy
Soul Is Heavy

3. Low – Especially Me
Regn regn gå din vei

2. Girls – Vomit
Tilbake til virkeligheten

1. King Creostoe & Jon Hopkins – Bubble
Musikken og det hjemlige

Alle låtene er også å finne i denne Spotifylisten

Hvordan man staver skjønnhet

Det er viktig å lande hodet etter intenst arbeide.

Slikt kan knapt gjøres penere enn 10 altfor korte minutter med King Creosote & Jon Hopkins nyslupne EP «Honest Words». Heldigvis, kan man høre den igjen, og igjen.

Dette er tittelsporet. Og det er slik man staver skjønnhet.

Musikken og det hjemlige.

Artikkel publisert i Klassekampen 23.08.11

Det finnes en lyd av sensommeren ved havet.

Kanskje det er sant som Herbjørn Sørebø en gang sa, at alle reiser er en omvei hjem. Eller at hjemme ikke er et sted, men en tilstand. Gjennom livet har man i alle fall mange møter, som kan gjenskape følelsen av noe hjemlig. Det kan være et blikk, en berøring, en lukt og, ikke minst, en lytteopplevelse. I musikken ligger ikke bare muligheten til eksplisitt og verbalt å formidle hjemlengsel, eller hvordan det er å komme hjem til noe. Den kan også ha i seg evnen til å gjenskape selve følelsen av tilhørighet. Det som bare et hjem, eller i alle fall noe som ligner et hjem, kan gjøre.

Jeg befinner meg på grensen til Sørlandet, nærmere bestemt mellom Kragerø og Risør. Det er et sånt stille sted, hvor man kan høre seg selv tenke. Det er også det stedet jeg en gang kalte hjemme. Om sommeren er stedet levende. Lyden av Skagerak blander seg med biler, hytter og forspiste, men likevel umettelige måker. Noen folk smiler sitt åpneste smil til menneskene i båtene som passerer. Mens de strekker seg slaraffent på svaberget i et par uker til. Når disse sommerukene er forbi vil fjorden lukke seg. Menneskene som er her vil finne tilbake til byen, en hvilken som helst by egentlig, og tilbake har de bare dette bittersøte savnet. Det man ikke får ristet av seg.

Portør. 27.07.11

Denne lengselen har sjelden vært finere forklart enn gjennom King Creosote & Jon Hopkins album av året, ”Diamond Mine”. Rett nok henter det inspirasjon fra den skotske fiskerlandsbyen Fife, og altså ikke mine hjemtrakter, men veien mellom kystbyer er ofte kortere enn målt i geografiske linjer. ”Diamond Mine” er like lang som sommeren her nede er altfor kort. Likevel favner de knappe 30 minuttene både minnene fra, drømmen om og, ikke minst, den mulige realiteten av hva som faktisk befinner seg bak blomstrede gardiner og rustikke sjøboder. Det som ikke nødvendigvis er pent, men heslig vakkert. Fortellinger gjort i skjøre tonelag, om en virkelighet som holder mer enn den lover. Også på vondt.

Samtidig er det en varhet der, en forløsende kjærlighet i det musikalske samarbeidet. Det er nemlig i dette samspillet, mellom den lokalt baserte stemmen til King Creosote, eller Kenny Anderson som han egentlig heter, og Jon Hopkins londonske uttrykk, at det fortryllende oppstår. Den magien som gjør at selv den andres blikk – den som ser dette stedet utenfra – også finner en plass. Det er også her, i det doble blikket, at jeg finner albumet så gjenkjennelig.
Fordi jeg fortsatt føler meg hjemme her, og likevel er en gjest som aldri vil bo her mer.

Amerikanske Shearwater gjør noe liknende på albumet ”The Golden Archipelago”, som kom i fjor. Selv om de har en heller voldsom inngang til disse minnene av svaberg og sjø. Hos dem er det et hav av romantikk mellom de forlatte skjær. Samtidig er det et alvor i det musikalske svermeriet, som like gjerne som å omfavne den skjønne ensomheten, fornekter og forkaster den. Igjen står jeg som lytter tilbake med drømmen om noe jeg ikke lenger vil ha.

Når det som en gang var et hjem, fremstår som kun en romantisk forestilling av noe som ikke lenger nødvendigvis er, kan kanskje også det tidløse lege lengselen. Beth Gibbons & Rustin Mans«Out Of Season» fra 2002 er et slikt album, løsrevet fra tid og rom. Fortellingen om å komme hjem blir trolig ikke sannere enn disse linjer fra åpningssporet «Mysteries»: […] the moments that I enjoy / A place of love and mystery / I’ll be there anytime.

Med disse ordene, lagt i et kjølig og sensuelt lydbilde, finnes noe av det samme idylliserende uttrykket som man finner på både «Diamond Mine» og «The Golden Archipelago». Lyden av slikt et vakkert sted, er hørbar i alle disse albumene. Alltid tilgjengelig – om ikke annet i fantasien og i minnene. I blant er dette stedet kanskje også forklart som et hjem, eller det å ha noe å komme hjem til.

King Creosote har selv sagt om «Diamond Mine» at det er hans drømmeversjon av livet. Og det er kanskje den jeg kjenner igjen nå når sommeren er på hell. Drømmen om sol, svaberg og sjø – hele året.

Stor takk til Ingrid Ovedie Volden som ga meg muligheten til å vikariere for seg! Og sjekk gjerne ut hennes Popcorn-spalter på bloggen Vidunderfull også.

Nevnte album kan høres på Spotify:
Diamond Mine
The Golden Archipelago
Out of Season

Byen med det store hjertet.

Jeg har nettopp vært ute og sett at byen min fortsatt er.

Den er anderledes. Den vil forbli det. Med sår man ikke vet hvor lang tid det vil ta å lege. Samtidig er den fortsatt, også, seg. På alle de måter jeg er så glad i den for. Jeg er kanskje til og med mer glad i den nå. Akkurat i dag, med åpne, folketette sentrumsgater utenfor soldatvoktede stengsler, viser den seg virkelig som det stedet jeg vil kalle hjemme.

I alt det vonde, er det også litt godt, å kjenne akkurat det.

King Creosote & Jon Hopkins’ «Bubble» som jeg så vil dele her, har jeg delt musikken til tidligere. Men den gang var ikke filmen kommet til, med bilder nesten like vakre, som tonene er favnende skjønne.

Og om det trengs en forklaring, er det så enkelt, som at når det skjer noe så stygt, trenger i hvert fall jeg, å finne frem noe av det fineste.

Å komme hjem.

Dette er en personlig fortelling. En jeg ikke kan bruke i en eventuell annen omtale av disse artistenes øvrige verk.

Dette er nemlig en historie om å komme hjem. Når man allerede er hjemme. En alldeles kort beretning om musikalsk omfavnelse, og minnet om en ro man kun finner i møte med det ikke nødvendigvis kjente, men alltid kjære.

King Creosote & John Hopkins er altså ikke noe gammelt bekjentskap. Jeg har bare hørt til dem et par uker, egentlig. Likevel har jeg kjent deres «Bubble» siden den dagen jeg forsto hva det vil si å være et sted jeg kaller hjemme.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑