Jeg har nettopp vært ute og sett at byen min fortsatt er.

Den er anderledes. Den vil forbli det. Med sår man ikke vet hvor lang tid det vil ta å lege. Samtidig er den fortsatt, også, seg. På alle de måter jeg er så glad i den for. Jeg er kanskje til og med mer glad i den nå. Akkurat i dag, med åpne, folketette sentrumsgater utenfor soldatvoktede stengsler, viser den seg virkelig som det stedet jeg vil kalle hjemme.

I alt det vonde, er det også litt godt, å kjenne akkurat det.

King Creosote & Jon Hopkins’ «Bubble» som jeg så vil dele her, har jeg delt musikken til tidligere. Men den gang var ikke filmen kommet til, med bilder nesten like vakre, som tonene er favnende skjønne.

Og om det trengs en forklaring, er det så enkelt, som at når det skjer noe så stygt, trenger i hvert fall jeg, å finne frem noe av det fineste.