Våren er en klisje/men hva gjør vel det, sang De Lillos tidsriktig på radioen i dag. Og minnet meg samtidig på at hver gang jeg sier at jeg aldri har spilt i band. Så lyver jeg.

Jeg har nemlig spilt i band. Et moderat vellykket De Lillos-coverband, som rett nok heller aldri avholdt noen egentlig konserter. Men vi hadde øvelser. Opptil flere, i andre etasje på det kombinerte barnehage- og menighetshuset ved kirka noen kilometer fra barndomshjemmet. «Vår» var vår definitivt sterkeste låt. Også nesten den eneste.

Jeg kan fortsatt 2. stemmen på den. Om jeg tenker godt etter. For selvsagt, mine bidrag i bandet besto så vidt jeg husker av koring og noen krevende, men velplasserte slag på triangelet. Mest koring egentlig.

Men nok om min relativt kortvarige musikerkarriere, og over til Trondheimsbandet -phy, som etter flere års pause, har satt sammen bandet på nytt og re-debuterer i dag med albumet «Tree House«.

Lenke til denne dunkle, men ganske så behagelige, drømmepop-plata havnet for øvrig i innboksen min tidligere i uken, og i går kom den fine hjemmesnekrede videoen til «Story» også. En smått dronet mørk-poplåt, som jeg gjerne deler videre. Jeg tilføyer også noen lovord til «Tree House» i sin helhet, og særlig åpningssporet «Between» og langstrakte «Grains of Sand»; som med sine slow-core tilbøyeligheter og drøye riff er vel verdt å få med seg.