I går brukte jeg altfor mye tid på å ikke skrive en i-anledning-kvinnedagen-post.

Jeg mente nemlig bestemt jeg burde, skrive noen ord for dagen altså. Dette både utfra tidligere posters kjønnsomtale, og at kvinnedagen jo er passende tidspunkt å synliggjøre vekttallene i såvel kjønn og kultur som feministisk vitenskapsteori.

Denne bakgrunnen til tross, alle påbegynte innlegg ble stående upubliserte. Enten var tekstene for opplagte (kvinnelige musikeres manglende føling med forlengende utstyr, er sterkt overdrevet), for personlige (er jeg kvinne nok til å feire Kvinnen), for sytete (misjonærstillinger og andre offerposisjoners tiltrekning), for selvsagte (kvinner kan kle av og på seg, selv.) I det hele tatt, jeg fant ingen spenstig nok vinkling til at det sammensatt seg noen hel post.

Verst var likevel det sørgelige faktum, at jeg ikke fant noen video til å illustrere posten jeg ikke skrev. Rett nok kom jeg over denne forførende lounge-rock låta med New York Dolls – Baby, Tell Me What I’m On. Men noe sa meg, og vel sier meg fortsatt, at den egner seg bedre til dager som denne.