I følge Yr. Og kalenderen. Var i dag, årets siste virkelige sommerdag.

Så det var sol og varme for denne gang. På disse breddegrader. Det er så en nesten kunne bli trist, eller vemodig. Siden sommeren, som så ofte før, har svunnet henn. Og neste er over, før man fikk med seg at den egentlig begynt. Selv om mine brune legger forteller at den har vært her. Eller i hvert fall innom, nå og da, også i år.

Så i stedet for å gråte over sommeren som har vært. Førsker jeg huske at også høsten er en fin tid.

En fin tid for slike vemodig vakre  toner som feks dette fra Nina Nastasi; Cry, Cry Baby.