Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

sosiale medier

En snakkende offentlighet.

Jeg har ikke lyst. Men jeg klarer visst ikke la være skrive noen ord i etterkant av dagens leder i Klassekampen, likevel.

Der kunne nemlig Braanen fortelle meg at jeg er aktiv deltaker i en herreklubb. Interessant ordvalg, ettersom all statistikk viser at flertallet av deltakerne på Twitter, som for de fleste andre sosiale medier (untatt wikipedia), faktisk er kvinner. Han slår også inn et par vidåpne dører ved å påpeke at de i skrivende stund 172,762 norske tvitrerne (iflg tvitre.no) ikke representerer Den store folkemeningen. Hans poeng er selvsagt klassetilhørighet og ikke antall. Men lell.

Årsaken til at jeg egentlig ikke har lyst til å skrive dette, er at slike påstander kjeder meg. Like mye som det kjeder meg å høre at sosiale medier redder verden. De gjør ikke det, redder verden altså. Ei heller er de bare pludring, eller «samsnakking» som Braanen velger kalle det. Som så meget annet, er de et sted i mellom.

Men dette er jo nær sagt for selvfølgeligheter å regne. Det virkelig interessante, og beveggrunnen til at jeg altså blogger, før jeg selvsagt deler på Twitter i etterkant, er undringen over at Klassekampen ser seg nødt til å gå ut med dette på lederplass. Nesten som en blåkopi av Morgenbladet tidligere, bare med motsatt elitistisk fortegn. For der Morgenbladet ikke ser samfunnshøyden, fremhever Klassekampen den tilsynelatende manglende bunnen. Og alt som gjennstår blir dermed de forhatte dialogistene, eller altså: De snakkende klasser.

For vi vil ikke at folk skal snakke sammen, vil vi vel? Det kunne jo hende de kom til enighet. Eller noe ennå mer forskrekkelig, som en over tid økt forståelse og innsikt i strukturelle samfunnsforhold. Noe som igjen, skrekk og gru, kunne videreformidles ut i en større offentlighet. Hvordan man enn snur på det, er det jo en fare for slikt, når folk, uansett bakgrunn, snakker sammen.

Men spøk tilside. Det Braanen så glatt hopper bukk over, er det potensielt største demokratiserende aspekt ved eks Twitter, og liknende åpne fora: Alle har mulighet til å se hva som blir sagt, av hvem og til hvem. Uavhengig av hvem de velger å følge, eller ikke. Og som (sansynlige) tilhengere av en opplyst offentlighet, burde vel både han og andre nettvegrere, ha tiltro til at den som observerer evner å forstå det som blir sagt. Eller ikke sagt.

Dagens video er for øvrig selvsagt hverken helt folkelig, eller helt elitistisk. Men derimot i god øvre middeklasse ånd; fin og delikat eskapistisk elektropop fra svenske CEO – Come With Me.

nytten av ufullkommenhet.

De siste dagene har det igjen vært flere parallelle diskusjoner om hvordan man bør te se i de sosiale medier, les: Twitter og Facebook.

Innleggene har vært mange. Noen gjennomtenkte, noen reflektert selvsentrerte og noen bare det siste. Felles for de fleste (men for all del ikke alle) av dem, har i imidlertid vært at deres fokus på [u]nytte har satt det sosiale aspektet av sosiale medier i skyggen. Eller nesten i skammekroken, for å ikke være strømlinjeformet nok etter de mediale hensiktene.

Og hva jeg synes om en overdreven nytte-tilnærming for personlig tilstedeværelse er trolig ikke vanskelig å lese seg mellom linjene til. Det betyr imidlertid ikke at jeg mener man skal vandre bevisstløs rundt på nett. Slikt er å sammenlikne med hodeløs fremferd i sosiale sammenhenger ute i virkeligheten, og har selvsagt lite for seg. Men i mellom dette og den stringente konformitet bør det være et stort rom. Eller i hvert fall så ønsker jeg meg det. Romslighet. På nett, som i virkeligheten.

Som jeg også ønsker meg at man, meg selv innbefattet, husker at det sosiale nettet formes av mennesker. Og at disse kommer i mange former og utgaver. Mer eller mindre fullkomne.

Og derfor. Er dagens flotte video hentet fra albumet med den treffende tittelen; «Beautiful Imperfection», av fransk-nigerianske ASA. For øvrig en av de aller beste soul-skivene som har kommet i år.

innlegg

Om en drøy time skal jeg holde et innlegg; under tittelen: «En innføring i det Sosiale Medielandskapet».

Jeg har fylt en mappe med powerpoint(!), nettartikler og youtube-filmer. Og innser at den store utfordring, er å finne den logiske, og fortinnsvis mest underholdende, tidslinje. For om man ser bort fra den tunge tittelen, er det ment som et lett innlegg. Et slikt som skal få den tilmålte timen til å fly, og etterlate tilhørerne mer enn informerte.

Og kanskje det er en betryggende ting, at jeg er mer engstelig for form enn innhold. Eller der, i det jeg skrev, ble jeg like engstelig for om jeg er for kjepphøy, på disse i overkant høye hælene, og dermed burde tenke mer på hva enn hvordan jeg skal formidle dette såkalt ‘nye’ tema.

Men nei. Jeg tror jeg står stødig…

Så i temaets ånd, deler jeg en feiende flott glad sang, fra ny-ludditen som tildels kan takke nettopp sosiale medier for sin suksess.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑