Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

shearwater

Storslagne Shearwater

Først publisert i Spirit 27.06.12

Søndag spilte Shearwater storslagent for altfor få fremmøtte på John Dee.

Shearwater ved vokalist Jonathan Meiburg. Foto: Ann-Kristin Bloch Helmers

Jeg velger å tro det var fotballen som må ta skylden for at det var så sørgelig få som var møtt frem for å høre Texas-rockerne i Shearwater denne kvelden. For hverken bandets kvaliteter på de siste par platene, eller gode live-rykte, skulle tilsi at det var så skrint i lokalene. Til alt hell tok både vokalist Jonathan Meiburg og resten av bandet likevel frem sine beste sider.

Benådet stemme

Fra første strofe omfavnet Meiburg publikum med sin vidunderlige røst. Og om grepet kanskje ikke festet seg helt før mot slutten av åpningslåta «The Snow Lepard» fra albumet Rook (2008), var det ingen tvil om hvem som eide lokalet da sisteplatas tittelspor: Animal Life og mektige «Castaways» fra «The Golden Archipelago» (2010) fulgte opp.

Shearwater er imidlertid mer enn Jonathan Meiburg, og hans uforglemmelige stemme. Dette ble ennå tydeligere på scenen enn i studioproduktene. Den ubestridte frontmannen snakket både tørrvittig med sine fire sidemenn og publikum. Og, ikke minst, det rykker hardt i alle rockeføtter når bandet gir seg hen til hele 3 samtidige gitarer, eller trommisten støttes av en perkusjonist til, i tillegg til hva synthen frembringer av harde beats.

Langsomt og voldsomt

Det meste av låtmaterialet var ikke uventet hentet fra Animal Life. Det eneste overraskende i så måte var kanskje at platas i mine ører sterkeste spor, og siste singel; «You As You Were» kom tidlig i settet. Men så var den til gjengeld både råere og mer intens enn kanskje forventet også. I det hele tatt var det et massivt, og tildels voldsomt lydteppe som traff det fåtallige, men henførte, publikum kjærlig hardt.

Etter hvert som konserten gikk mot slutten kom den seigere, skjeggete rocken fra Shearwaters hjemtrakter tydeligere frem. Det lød nær et langsomt fyrverkeri, som ble nydelig fadet i første ekstranummer. Da sto Meiburg alene med gitaren på scenen og fremførte Hail, Mary akkurat passe lavmælt sterkt.

Deretter ble det rom til to villvakre låter til før denne storslagne konserten ble avrundet med en rivende cover av R.E.Ms «These Days».

Animalske gleder.

Først publisert hos Spirit 29.03.12. Gjendeles på forsiden her også, ganske enkelt fordi denne er blant årets fineste.

I februar slapp Shearwater det alldeles flotte albumet Animal Joy. Denne uka kom andre video derfra; You As You Were.

Shearwaters forrige plate The Golden Archipelago, var en åpenbaring av et rockealbum, som fullendte en triologi om hva som enklest kan kalles storslått skjærgårdsromantikk. Ryktene sa derfor at årets utgivelse skulle bli av det enklere slaget. Det stemmer, nesten.

Animal Joy har ikke de formidable arrangementene Shearwater tidligere slo om seg med. Men ingenting vokalist Jonathan Meiburg gjør kan høres lett og enkelt ut. Til det er kontratenoren for massiv. På vidunderlig vis tar nemlig stemmen tak i en hver låt, og gjør den umiskjennelig større, og gjerne vakrere.

Det er ikke dermed sagt at man overhører hverken piano eller trommer, eller det definitivt råere drivet i låtene. Men dette blir mer som komplimenterende størrelser i et lydbilde som svermer mindre enn tidligere, og kanskje derfor også gjør seg ørlite lekrere. Les: Mer sexy enn romantisk.

«You As You Were», som også er min favorittlåt på skiva, er litt av alt det ovennevnte. Og her har den altså også fått en riktig så flott video. Selvsagt med visse animalske innslag.

Tidenes februar?

Kalenderen kan fortelle at man har rundet midten av februar. Men det er ennå tidlig på året.

Tidligere forutanelser har imidlertid gått i oppfyllelse. Jeg har allerede hørt flere album som kniver i toppen av en evt årsbeste-liste. Senest i dag, kom det strømmer av det nye Shearwater-abumet. Og få gjennomhøringer til tross, det hylles herved.

«Animal Joy» er spinklere, og på de fleste vis mindre storslått enn «The Golden Archipelago». Men det er råere, som i levende. Og stemmen, den er like besnærende myk.

Eller kanskje det er at den gjør meg det, myk altså. Uansett. Her er første singel fra albumet – Breaking The Yearlings. Nyt!

Kom februar du skjønne milde

For en måned februar blir. Ikke er det bare Mark Lanegan som kommer med nytt album. I dag slapp Sub Pop nyheten om at også Shearwater slipper ny plate da.

Det er så jeg kan tro den forestående vinteren blir lettere å bære, når det er slik potensiell godlyd å glede seg til.

Her er så låten jeg ikke klarer å spille ihjel, hentet fra et av fjorårets aller vakreste album; The Golden Archipelago. Shearwater – Castaways:

Musikken og det hjemlige.

Artikkel publisert i Klassekampen 23.08.11

Det finnes en lyd av sensommeren ved havet.

Kanskje det er sant som Herbjørn Sørebø en gang sa, at alle reiser er en omvei hjem. Eller at hjemme ikke er et sted, men en tilstand. Gjennom livet har man i alle fall mange møter, som kan gjenskape følelsen av noe hjemlig. Det kan være et blikk, en berøring, en lukt og, ikke minst, en lytteopplevelse. I musikken ligger ikke bare muligheten til eksplisitt og verbalt å formidle hjemlengsel, eller hvordan det er å komme hjem til noe. Den kan også ha i seg evnen til å gjenskape selve følelsen av tilhørighet. Det som bare et hjem, eller i alle fall noe som ligner et hjem, kan gjøre.

Jeg befinner meg på grensen til Sørlandet, nærmere bestemt mellom Kragerø og Risør. Det er et sånt stille sted, hvor man kan høre seg selv tenke. Det er også det stedet jeg en gang kalte hjemme. Om sommeren er stedet levende. Lyden av Skagerak blander seg med biler, hytter og forspiste, men likevel umettelige måker. Noen folk smiler sitt åpneste smil til menneskene i båtene som passerer. Mens de strekker seg slaraffent på svaberget i et par uker til. Når disse sommerukene er forbi vil fjorden lukke seg. Menneskene som er her vil finne tilbake til byen, en hvilken som helst by egentlig, og tilbake har de bare dette bittersøte savnet. Det man ikke får ristet av seg.

Portør. 27.07.11

Denne lengselen har sjelden vært finere forklart enn gjennom King Creosote & Jon Hopkins album av året, ”Diamond Mine”. Rett nok henter det inspirasjon fra den skotske fiskerlandsbyen Fife, og altså ikke mine hjemtrakter, men veien mellom kystbyer er ofte kortere enn målt i geografiske linjer. ”Diamond Mine” er like lang som sommeren her nede er altfor kort. Likevel favner de knappe 30 minuttene både minnene fra, drømmen om og, ikke minst, den mulige realiteten av hva som faktisk befinner seg bak blomstrede gardiner og rustikke sjøboder. Det som ikke nødvendigvis er pent, men heslig vakkert. Fortellinger gjort i skjøre tonelag, om en virkelighet som holder mer enn den lover. Også på vondt.

Samtidig er det en varhet der, en forløsende kjærlighet i det musikalske samarbeidet. Det er nemlig i dette samspillet, mellom den lokalt baserte stemmen til King Creosote, eller Kenny Anderson som han egentlig heter, og Jon Hopkins londonske uttrykk, at det fortryllende oppstår. Den magien som gjør at selv den andres blikk – den som ser dette stedet utenfra – også finner en plass. Det er også her, i det doble blikket, at jeg finner albumet så gjenkjennelig.
Fordi jeg fortsatt føler meg hjemme her, og likevel er en gjest som aldri vil bo her mer.

Amerikanske Shearwater gjør noe liknende på albumet ”The Golden Archipelago”, som kom i fjor. Selv om de har en heller voldsom inngang til disse minnene av svaberg og sjø. Hos dem er det et hav av romantikk mellom de forlatte skjær. Samtidig er det et alvor i det musikalske svermeriet, som like gjerne som å omfavne den skjønne ensomheten, fornekter og forkaster den. Igjen står jeg som lytter tilbake med drømmen om noe jeg ikke lenger vil ha.

Når det som en gang var et hjem, fremstår som kun en romantisk forestilling av noe som ikke lenger nødvendigvis er, kan kanskje også det tidløse lege lengselen. Beth Gibbons & Rustin Mans«Out Of Season» fra 2002 er et slikt album, løsrevet fra tid og rom. Fortellingen om å komme hjem blir trolig ikke sannere enn disse linjer fra åpningssporet «Mysteries»: […] the moments that I enjoy / A place of love and mystery / I’ll be there anytime.

Med disse ordene, lagt i et kjølig og sensuelt lydbilde, finnes noe av det samme idylliserende uttrykket som man finner på både «Diamond Mine» og «The Golden Archipelago». Lyden av slikt et vakkert sted, er hørbar i alle disse albumene. Alltid tilgjengelig – om ikke annet i fantasien og i minnene. I blant er dette stedet kanskje også forklart som et hjem, eller det å ha noe å komme hjem til.

King Creosote har selv sagt om «Diamond Mine» at det er hans drømmeversjon av livet. Og det er kanskje den jeg kjenner igjen nå når sommeren er på hell. Drømmen om sol, svaberg og sjø – hele året.

Stor takk til Ingrid Ovedie Volden som ga meg muligheten til å vikariere for seg! Og sjekk gjerne ut hennes Popcorn-spalter på bloggen Vidunderfull også.

Nevnte album kan høres på Spotify:
Diamond Mine
The Golden Archipelago
Out of Season

vesentligste.

Dette har vært en av de dagene der jeg har skulle så mye, men rukket så lite.

Men jeg har fått med meg det vesentligste da. Nemlig: Hvor vakker den nye plata til Shearwater faktisk er. I sin helhet.

Faktisk hørte jeg den dryppvis og delt for sånn halvannen ukes tid siden. Og fikk med meg at det var pent. Men alldeles ikke den skjønnhet jeg lettere forgapt har hørt låtene romme, nå.

Resten av lovordene bør vel imdilertid spares til det fora der de er ment å stå. Men måtte bare nevne det nå likevel, at denne  betagende Okerville River- avleggeren er verdt langt mer enn en lytt, eller ti.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑