Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

friends

Backstageliv @Øya

Friends – ved to av dem.

Denne første dagen av årets Øyafestival gikk med til mer enn vandring mellom deler av konserter. Den ble også tilbragt en drøy times tid backstage – på intervjuområdet.

Der var det, som det alltid er, litt venting. Men aller mest var det møte med hyggelige artister som hele Oberhofer og den mannlige delen av Friends. Hva som ble sagt under disse møtene vil publiseres over helgen. Men allerede her og nå kan jeg jo nevne at min frimodige sønn fikk håndhilse på ekte rockestjerner.

Før intervjuene rakk jeg for øvrig – helt upublisert – å få med meg at Friends fylte klubben, både musikalsk og bokstavelig talt. Oberhofer misset jeg grunnet svikt i den personlige logistikken.

Under, og mellom, samtalene traff lyden fra Thurstoon Moore på sjøsiden meg riktig så pent. Og det smerter meg selvsagt ikke, at jeg ikke er på Parkteateret og gjør det samme som de sjarmerende gutta i Oberhofer gjør nettopp nå. Nemlig ser ham fremfør andre, men sikkert like bra takter…

Trøsten får være at det kommer nye konserter i morgen.

Og i mellomtiden kan man gjenhøre: Oberhofer – Heart og Friends – Friend Crush.

Venner for livet

Først publisert i Spirit 14.06.12

New York-bandet Friends er denne sommerens nye bestevenn. I hvert fall om det er dansende pop-funk venner man vil ha.

For en drøy uke siden slapp Øya-aktuelle Friends den feiende flotte debutskiva «Manifest». Det var en plate man har sett med forventning mot helt siden singelen «I’m His Girl» tok både meg, og store deler av nettet for øvrig, med såkalt storm i fjor høst. Både denne og nesten like sjarmerende «Friend Crush» er selvsagt å finne på albumet. Og kanskje kan de kalles høydepunkter, all den tid de allerede er er gamle bekjente. Men samtidig kan «Manifest» by på flere lekne pop herligheter, som feks den nyslupne disko-flørtende «Mind Control».

I det hele tatt er denne platen en befriende sjangeroverskridende pop-fornøyelighet. Der denne gruppen, med Samantha Urbani i front, forsyner seg ubeskjedent og post-feministisk, av det beste fra så vel det gladeste 80-tall, som gatesmart 70-tall og tidløse bongo-rytmer. Det er ikke direkte revolusjonerende eller egentlig nytt, men det gjør så lite, når det låter så alldeles festlig.

Og legger man til ryktet de har fått på seg for å levere rølpete fester av noen konserter, tror jeg det er allverdens grunn til å glede seg til onsdagen i Middelalderparken. Jeg gjør det i hvert fall.

Luft og kjærlighet

Det er begrenset hvor lenge man kan leve på luft og kjærlighet alene.

Men legg til en herlig bassgang. Og man får nesten alt hva man trenger i «I’m His Girl» fra Brooklyn-bandet Friends.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑