«Madres» var et av fjorårets beste album.

En slags personlig elktronika, like deler klubb som hjertenært.

I kombo med bakomfilmen på scenens vekslinger mell peruvianske naturmotiv, tradisjonsdrakter, demoer, eggende mønstre og muligens private bilder kommer klubbmusikken nærmere på.

Særlig siden hun også synger selv, mens hun skrur, livemiser, og syntspiller.

Myke knyttneveslag i dansemellomgulvet. Som på tittellåta til og med oppleves intimt.

Hadde det vært en mindre scene, ville dette vært nær praktfult. Her blir selve scenen en unødig avstand hun må fysisk bevege seg flere meter frem mot kanten for, når hun så gjør strekkes rekkevidden inn til hjerterota.

Hvor den forblir i Manu Chao-samarbeidet hvor hun også synger hans deler av» Estación Esperanza» – mi corazon – mitt hjerte, min kjære.

Ikke er det noe å si på lyden heller, den treffer alle kroppsdeler den skal. Om ikke som ettermiddagsrave, så i hvert fall som konsertopplevelse som beveger sinn, skinn og festivalømme danseføtter.

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut