Sjelden har jeg gledet meg sånn til å se et band, igjen.

Sjelden har jeg så skjønt, allerede i første låt, at høye forventninger, mer enn innfris. 

For vel er det mørkt, men det er morsomt, også.

Altså, irsk.

Og det ble bare bedre, og bedre. Med kvsrtetten som for anledningen er en sekstett, med trommis og produsenten på elektronikk.

Halvveis ut i andre låt er det trampeklapp, med trykk på tramping.

Fela, gitaren, concertinaen, vokalen, som veksler mellom bandmedlemmene, i kor og for seg, over droner som bærer i seg årtier, hundredeler, tusenfolds tradisjoner av opprør mot undertrykkelse.

Inkluder nåtid, og viva Palestina, og sunget på dansk: en langfinger mot danske myndigheter.

Hvorpå de tok seg tid til å bygge kunstrock partier, med fløytespill-marsj, gitar håndtert som cello, et vaudevill, et middelalderteater, en instrumentell skillingsvise, en trope, en hardrockprotest av flerstemt sang,

Som forspill til den meldte stormen.

Deretter advares vi mot å danse i gjørma. Men kan vi la være?

Et minutt virks det sånn, og så glemte vi advarselen, helt. For hva ellers skulle vi gjøre her rytmene, gitarene  fela, fanitulla osd frem til «Go Dig My Grave» og et regnskyll som la noen tilleggstoner på vokalen.

På sitt vis kler dette styrtskura. Som en slags magisk forsterkning av den forsterkede lyden

Oh lord, oh lord…

Det er så en kunne blitt religiøs av mindre, og det før instrumentene lager en storm av en annen dimensjon.

Det må ha vært en av de korteste konsertene. Den varte sin fulle time. Wow!

Sjelden har noe vært så intenst bra.

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut