Hvor gammel er hun igjen, spurte sidemann.

71.

Hvem skulle trodd.

Foruten autoroten da. Stemmens levde liv. De scenevante gestene.

Det usannsynlige publikumstekkende anti-tekket.

Som om vi ikke betyr noe, og ssmtidig er det vår oppmerksomhet som kreves, som såvisst fortjenes.

I støyen, i den industrielle instendigheten, i fraværet av invitasjoner.

En illsint musikalsl installasjon. Illustrasjon.

Og bak Kim Gordon et komplimenterende tight backingband.

Det er så vi spør oss: hvorfor hadde ikke Last Dinner Party lyd på dette nivået i går, fot dette dessuten perfekt skrudd.

Vokalen er der den skal være, bassen, trommene, det preprogrammerte, inn i strekk massive strekk av messende post-pønkdrama.

Men også i melodramatisk hard-core, låter det skitbra

Kunsthardrock. En gave av utilgjengelig tilgengelighet.

Drømmeapokalypse.

Undergangene treneger ingen ytterligere forklaringer enn bassen, synthen, stemmen.

Vi klapper for tingenes tilstand spyttet oss i trynet, for nedturene, backlasen, for å fortsatt stå i mot, for at politisk, aktivistisk skyggespill, selv på sitt mørkeste, er strålende motsats, motstand.

Hvert riff er en protest, et oppgjør, opprør, mot det pyntlig avmektige. Mektig.

Så et lite pusterom av streit rocknroll, i en heidundrunde, latterlig, poengtert, versjon av «I’m a Man». Etterfulgt av «Bastards», kontekstualiser med en sjelden forklaring om lovgivende myndigheter i Texas…

For nedgangen har jo navn, og sted, og deremed også perfeksjpnert å slutte med singekl, og «The Collective» sitt åpningsspor «Bye Bye»

Adjø konsertkollektivet, lenge leve felleskapet!

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut