Ok, jeg innrømmer det, jeg synes det er både er søtt og sjarmerende at Aurora snakker norsk mellom sangene.

Enda mer så, ettersom de flersifra tusen publikkummerne ikke bare er samtlige nordmenn her nede.

Dessuten skjønner jo enhver utsagn som «Dette er en sang for alle dere emotional motherfuckers», blunk, smil, og inn i en av de mange låtene fra den sterke sisteskiva «What Happened To The Heart?»

Den innvarslet stadioner og storformat, og det er såvisst alvisk format over dette her.

Dessuten fikk man, på engelsk, forklaringen på hvem som skjuler bak krediteringerint Mother Earth på låtene. Det er selveste moder jord hun har satt som medlåtekriver.

Fordi, vel, hvor ville vi vært uten. Ingen mat, sex, eller sanger.

Oppriktigheten overskygger tegn til grønnvasking.

Oppriktigheten gjør formidlingen sterkere, stødigere og enda mer sjarmerende.

Selv regnbygene tas som sjarmørettapper. Mimikken er gledesspredende. Overbevisende, understrekende, for en stemme som live vokser til noe mer levende enn på plate.

Naivismen er bare en av flere modne virkemidler i en forestilling som forteller at dette nok er norges nest største internasjonale popstjerne, etter Girl in Red.

Det er rent rørende å se hvor rørt hun blir av mottaklsen.

Hvordan hun takker med et hvor dejligt, før hun dedikerer neste låt til alle som lider, som opplever smerte, hvorpå hun lister opp mange av verdens konfliktområder.

Deretter et smil, og en gest før en inderlig, innsiterende versjon av «The Seed» fra 2019 skiva «A Different Kind of Human».

Og Aurora er noe helt for seg selv.

Da jeg anmeldte skiva mente jeg at det var et par genersiske spor, live er de energiske, eklektiske, elktriske.

Og joda, hun synger for kjærligheten, for all kjærlighet, med veivende regnbueflagg, for all oss skeive, for alle.

Før sistelåta, hvor vi så lett tror henne på at hun har hatt the best time.

Stas!

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut