Veldig, som alltid, always, digg indie. Både estetisk og bransjemmessig.

Velspilt. Vennlig. Velkomment. Vittig. Som i «Very Online Guy». 

Hvor vokalisten kledelig nok sitter på knær på gulvet, skrue på knotter, og får frem lydsporet fra Den uendelige historien.

Og vet fortsatt ikke om jeg inbillte meg et glimt av dragen fra filmen på bakskjermen. Men om den ikke var der, så jeg den likevel…

Som musikken har lag av klassisk, fantastisk historiefortelling, man kanskje bare hører, eller gjenkjenner, som kvalitet.

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut