En av disse nybølge, feministiske rockerne gjør nitallsrock ala Hole, revitalisert.

Ledig, løst men også tight ettermiddagsperfekt, med scenetekket intakst.

Slik som særlig gjør seg etter en formiddag med dagjobb, regnbyger og mellomspill av halvfabrikata danske publikumsmagneter.

Eller, denne karismaen gjort seg når som helst.

Trioen en bak frontkvinne Sabrina Teitelbaum pøser på, og så løfter stemmen det hele med autoritet videre.

En sang, eller fler, om vennskap, delt i fellesskap.

En ballade, tidløs, og samtidig tenåringsromantisk, til den gang jeg og halve resten av publikummet var yngre, til nåtid, for det var for få som gjorde slikt den gang da.

Naiv-melankolsk modent.

Og selvsagt, en av disse konsertene, som det er så mange av her, der mottakelsen er over artistens forventning, hvorpå det gis en cover som takk for oppmerksomheten.

I dette tilfelle Smashing Pumkins. Inspirasjonsriktig nok.

Så, før siste låt, fikk hun en Roskilde-t-skjorte kastet til seg. Jammen var hun ikke oppriktig i sin takknemlighet for den også.

Noen ganger er det nok med bare helt, helstøpt, rock.

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut