Ørkenblues.

Festival au desert in Exile. Kader Tarhanine.

Uthevet, også fordi dette han gjør er en påminnelse om hvilken festival krigen la i grus, hvilken musikkarv enkelte av partene vil gruse.

Dette er ikke den virituose hardrocken fra lenger sør i Sahel, eller i området rundt Bamoko. Foruten Fatoumato som han spiller med ellers da.

Hans egen vokal står i rekkevidde ikke så mye tilbake for Diawara. Men dog annen liga.

Det er den sødmefylte. Melodiøse rocken. Den som kysser Sahara, nord og vestover, ned til og bortover deltaområdene, som en viss annen deltablues. 

Ikke misforstå. Det er gitardriv. Tungt, og vidunderlig seigt. Så varm i akkordprogresjonene at det er romantisk, platonisk selvsagt.

Og rytmisk. Periodevis pokker så rytmisk dans. Heftig. Med heite basslinjer.

Hadde rockepublikum oppført seg slik, hadde flere også spilt sånn. For det er en fabelaktig samhandling her. Mest musikerens fortjeneste. Men litt kred til det fulle lokalet for å gjøre ære på slikt som æres bør – med allsang, dans, applaus og alt annet som skaper en felles, fantastisk opplevelse.

Om Onipa var gøy, et dette noe annet. Noe sjelelig, grunnleggende. Teknisk briljant samspill.

Smilene på scenen. Smilene rundt meg, oss. Det finnes knapt noe viktigere enn det som skjer her og nå. Delt glede.

Som når han går ned og applauderer bandet, fiømer dem, og oss, for så: hey, hey, hey!

Og glem alt jeg skrev om viritous hardrock. Dette ee viriositet av ypperste merle.

Lykke!

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut.