Å komme på Rosila når hun er nede i publikum og gjør Bad Bunny duetten med tilfeldige publikummere. Det kaller jeg timing.

Jeg tror fortsatt at jeg var på årets konsert før jeg kom hit, men noe aner meg at jeg tar feil. Om ikke annet i format. For her snakker vi produksjon. Show. Og låter. For noen låter. For en utstråling, stemme.

Det er dansen. Koreografien. Skrev jeg at Lil Nas X var lekker. Dette er den sofistikerte versjonen. Til hun covrer WeekEnd da. Som hun jo har gjort en rå låt med, er venner med, som gjør det litt mindre frieriende, og mer.

Før hun bare veier opp med å oppriktig tale og takk til publikum og danskoversatt ballade. Dessuten har hun rett, det er vanskelig å synge dansk, men yey. Hva mestrer hun ikke.

Så kan man spørre om hun spiller for kamera, det håndholdte, like mye, som en forlengelse av publikum. Langt forbi kitch. Uansett tilgitt.

Ingen gjør pop som dette.

Men som sidemann sa. Hun objektiviserer danserne mer enn gårdagens storproduksjon. Det sier litt. Men reggetons stereotyper speilvendt, jeg har kanskje ikke lyst til å tenke at vendingen like problematisk. Det er den.

Utvilsomt.

Som dette utvilsomt også bevisst bruker det som en bevissthetsforskyvning. Virkelighetsorientering.

Det Rosalia gjør er nemlig formidabelt. På flere plan. Ar det i all kameraføringen også  vender blikket, perspektivet, er utvidende, eller popkulturell mangfoldigjøring. Eller mindre optimistisk kommersielt knefall.

Men det vil jeg heller ikke tenke på.

Jeg er jo bare vitne til noe stort. Muligens planlagt for en litt mindre scene enn det kunne underholdt, for å virke enda større.

Men Malamente, selv i kortversjon, er så stor. Det som følger er i toppen av hit-liste på nivå. Med tilhørende stemning og mellomspill av klassisk skolert storhet.

SANNTIDSTEKST: skrevet stykkesvis og delt underveis. Publisert på konsert, eller på vei ut.