Å starte med ti minutter lange, progressive gospel-syrete «Hey Jane». Da er stemningen satt. For mer elektrisik skulle vekkelsen bli.

Og orgelet. Lord shine a light on me.

En rockebønn så inderlig. Fra hjertet, med musikalsk vidd.

Jason Pierce styrer, som han pleier, fra siden sittende. Når han synger, i rødt scenelys: Im coming home, er det den fortapte, hjemvendte, sønn som taler så sårt.

Stemninsskifte tilbake til en av 90tallets fineste. Perfect miracle. Vi gjynger, synger, kysser, darling, I love you.

Etterpå er det spørsmålet om du vil ha et ensomt hjerte, I could be a lonely heart for you. Gospelen er sekulær. Smertelig. Nyforelsket, og endetid. Om så hele universet. Romantisk som pokker, så hjerteskjærende. Always togheter, with you.

Det er mulig jeg felte en tåre til Im your man. Det er ikke bare ordene. Det er gitaren, koristene, det subbende tempo, tonehøyen satt i hjerteslag, når trommisten skifter takt, og instrumentalpartiet er brutalt, bluesmykt…

Deretter en påminnelse om the Beatles eviggyldige påvirkning. Og munnspillsjarm.

For dette er, uansett, Something Special and True.

Han holder seg innefor et, sitt, det universet. Et sjeldent låtparti var det bare fint, forglemmelig. Før det ble litt uforglemmelig speisa, igjen. Før melodien er soul, og stemmen, stemningen, den ypperste britpop.

Og så er det drivende god rock. Først og fremst svimlende godt.

Helt inntil  den intense vuggevise-avrundingen. For en vekkelse.

Dessuten, var det ikke over, selv om lyset skiftet, og rommet agerte opplyst. Spiritualized malte på, med drøye to timers bred pensel. Massivt!

Come Together. Kom. Sammen.

Sammenkomst.

Ekstranummer. Help me lord, osv, så smertelelig fantastisk.

SANNTIDSTEKST: skrevet stykkesvis og dels underveis. Publisert på vei ut.