Det var en trombonesolo som skulle til, bare.

Halveis ut i andre låt kom den. Ut av blåserekka og inn i front. Og så tok mer enn første til tredje rad av.

Innen tredje låt, var det helt hva det er nå litt lenger ut i settet: Everybody music. Yes, man. Yes!

Innimellom highlife, dette gatesmarte uttrukket fra Accra, Gahna, noen jazzpartier av en annen verden. En rytmeseksjon som har det skikkelig smittende morsomt. Afrobeat(s). Eller det vitale sjangersøskenbarnet, da, som de kaller det selv.

Det er siste stopp på turneen, for åttemanns orkesteret. De tester kommende materiale for et publikum som uansett kjenner det som skjer i øyeblikket. Dans. Keyboardistens karisma.

Mellom dansetrinnene, melodiøse. Inntil nok følelelse, annet enn fysiske følelser. Sa noen dans? Dansé.

Her var ikke forsangeren bare sanger men også rytmedirigente, en to føtter til siden. Ikke at han sa det, vi bare fulgte bevegelsen dit, og så annen hver fot frem.

Nevnte jeg blåserekka. Når alle utenom de to perkusjonistene står på rekke. Og for noen teknisk briljante bevegelser.

Dessuten. Alle har det morsomt. Knebøy. Kneløft. Sceneløft. Organisk klubb. Hele scenen, hele gulvet.

Sistelåta: Its time to celebrate. Du vet hvordan den festen låter, sant? I hvert fall når trompoten tar over.

SANNTIDSTEKST: skrevet stykkesvis og dels underveis. Publisert på vei ut.