Det er ganske nøyaktig en uke siden jeg – som vanlig – klarte overholde en deadline.

Denne leveringsfristen var likevel annerledes. Det jeg sendte fra meg har vært med meg lenge. Egentlig i årevis. Selv om både form og innhold har endret retninger underveis.

Det siste halvannet året har det imidlertid vært en tydelig plan der. Et slags manus til manuset. Eller en ramme, om du vil.

Fortsatt vet jeg ikke om det jeg har gjort holdt – holder – mål.

Noen ganger tenker jeg at det ikke er så viktig. Det er selvsagt et fullstendige selvbedrag. Likevel sier jeg det til meg selv, stadig. Som en forsikring. En beskyttelse mot fremtidig skuffelse. Akkurat som om slikt er mulig. Å forsikre seg mot, altså.

Jeg kjenner post-prestasjonsangsten. Den som kommer når jeg ikke lenger kan prestere. Det hele er jo midlertidig ferdig prestert.

Angsten er kjent. Vi har sånn sett nesten blitt venner. Angsten og jeg. I det daglige er det likevel mest som å være på hils. Et nikk, en anerkjennelse i Angstens blikk, en bekreftelse på at joda, Angsten ser meg. Og så kan jeg få lov til å gå videre til neste oppgave. Vel vitende om at vi kommer til å nikkes igjen neste dag, og den etter der igjen.

Mulig jeg heller burde beskrevet det som en dans. Der jeg veksler på å bli ført av Angsten, Plikten og Begjæret etter neste tilfredstillende levering.

For det er jo en gevinst. Gevinst i å sette punktum, før redigering følger.

Kjente jeg den forrige uke?

Jeg vet ikke. Jeg vet at svaret er ja. Og nei.

Selvsagt kjente jeg på den. Men aller mest kjente jeg ingenting.

Jeg burde kjent på ingenting mye lenger. Latt tomheten få omfavne meg. Druknet meg i fraværet som oppstår når noe ikke lenger er der som noe som skal skje. Noe som skal gjøres.

Et mellomrom som ikke må forveksles med fritid. Men tid til omstilling.

Og mens jeg skriver dette skjønner jeg at denne tomheten. Den er en gevinst i seg selv. I summen av ingenting, er alt. På godt og vondt.

Det eneste som gjelder, er som for det meste annet: Å puste.

Pust.