Eller hva som skiller opplevelsen av levende musikk nå – og før.

Det skjer konserter nå. Heldigvis. Men de er ikke som de var. Ikke helt. Der man sitter, på såkalt trygg avstand. Både fra scene, de andre, og med det noe av selve konsertopplevelsen. I hvert fall slik man kjenner den fra alle sjangre som har for vane å huse et stående, for ikke å si; et deltakende, bevegelig publikum.

Jeg hørte meg selv si det, i sta, i en samtale der vi holdt sosial distanse rundt samme bord: En konsert nå er som de såkalte kunstmusikkonsertene. Dem man, med få unntak, sitter stille og nyter med andektig distanse. Slikt kan så visst være vakkert, eller (u)behagelig gripende. Men det er sjelden noe som skaper faktiske fysisk bevegelser.

Jeg savner bruksmusikken. Den som griper tak i kroppen din. Der du står skulder mot skulder, i mørket, og kanskje, eller kanskje ikke, vet hvems skulder det er snakk om. Men det er heller ikke viktig, for der, i lyden, er det et fellesskap. Der sidekvinne eller -mann, er en del av det større hele som skapes i akkurat dette rommet, akkurat der, akkurat da.

Rett nok er dette hele fascilitert fra scenen. Men med god hjelp av teknikker og høytalere og ikke minst; bassen som stryker like ømt nedover ryggraden som den slår deg hardt i magen.

Dessuten lukter det av endorfiner i fri og svett utfoldelse.

Noen ganger kan du også alle, eller noen, av tekstene. Og du synger med. I en deltakelse som ikke er en forestillelse, men en del av en forestillingen større enn selve musikkutøvelsen der fremme. Det er rommets fysikk som er i spill. Og du er en brikke, og en beveger.

Og nå har jeg ikke en gang nevnt dette foreløpige tapet av DJ-settene. De gangene der det bare skal danses. Noe som jo slett ikke er bare, i det hele tatt.

Eller selve festivalopplevelsen, der du går fra og mellom konsert til konsert og mennesker, tett i tett. Et teppe av lyd fra ulike vinkler og sammenkomster, av lyse ettermiddager, solnedganger og det som skjer i skumringen og etter. Der roen finnes i nettopp disse urolighetene. Og du, nesten uansett, oppdager noe du ikke visste du ville høre og føle, i det øyeblikket. En ventet, uventet, sterk opplevelse.

Gud, som jeg savner den delen av musikkens ånd som får lov til å ta på alvor at mennesket er aller mest kropp.

For om enn disse nåværende konsertformatene til dels redder sinnet, så gjør de så altfor lite for skinnet. Og dermed oppnås kanskje ingen av delene i det munnhellet som heter «En sunn sjel i et sunt legeme».

Digitalkonserter er for ikke nevnt siden, vel, det er gjerne fortsatt kropp i egen stue, tross alt, om enn det kan låte aldri så fint. Som dette fabelaktige ferske klippet fra det amerikanske tv-showet Fallon – med Perfume Genius viser. Nesten helt som «the real deal. Nesten.