Det er visst lister som skal lages, igjen.

Uten pålegg fra annet enn at jeg trenger samle hukommelsen, og summe opp de album jeg så langt i år har satt mest pris på.

Og dette har åpenbart vært en vår for kvinnelige vokaler. I hvert fall i mine ører. Ikke alltid like nedpå, og ikke bare. Men flere – og i hvert fall om jeg tar med Lana Del Rey.

Som rett nok kom i fjor. Jeg har hørt Honeymoon i år. Mye.

Nok om det og over til listen.

Dette er altså det jeg mener har vært best siden nyttår:

Han er innom nær alle sjangre på denne skiva, Gabriel Bruce. Det være seg om det er rockabilly, synthrock eller gospel. De religiøse referanse er tunge, men befriende frigjorte fra så vel ekte som innbilte musikalske lenker.

10. Gabriel Bruce
Come All Sufferes h

Kunststykke fra Highasakite som overgår sin forrige utgivelse, og samtidig nikker så elegant til alle de har lånt linjer fra at man tar selv de mest åpenbare ekko som deres geniunt vakre egne toner.

9. Highasakite
Camp Echo

Hver for seg trenger disse damene ikke noen introduksjon. I grunn ei heller sammen, siden det man får servert er americana akkurat noen hakk bedre enn hva de fleste andre leverer.

8. kd lang, Laura Veirs and Neko Case
case/lang/veirs

Det er noe med at det meste denne mannen tar i blir til elektronisk gull. Så også årets hjerteskjærende overraskelse.

7. James Blake
The Color In Anything

Det fantes fans som trodde at de fortsatt hadde det i seg. Jeg var knapt en av dem. Men Radiohead anno 2016 er bedre enn de har vært på tiår. Og kanskje vil jeg ved årets ende vurdere dem som ennå bedre. For det vokser på meg, ennå. Dette her.

6. Radiohead
A Moon Shaped Pool

Forgangne tider osv. Denne himmelske popen kunne vært 40-50 år gammel. Men i all sin sensualitet er den helt uten rynker, uten heftelser og helt skjønn.

5. Cat´s Eyes
Treasure House

Post-rocken «grenser mot samtidsmusikkens utfoldelser, men referansene er popkulturelle. I broker og bruddstykker finnes gjenklang av langt mer tilgjengelige og umiddelbare band. Stykkene er vridd, tøyet, over- og underspilt. Det låter gjenkjennelig, men samtidig også som en fornyelse av såvel dem selv, som det som måtte inspirere dem.»
Meg. Konsertanmeldelse. Gaffa.no

4. Explosions in the Sky
The Wilderness

«Selv der melodien er tett og det tilsynelatende ikke er rom låter det nakent, og åpent, som lyden av åpne sår som sys – og med det også heles – av stemmen man hører på. Det hele uten snev av sentimentalitet, eller egentlig håp.»
Meg. Gaffa.no

3. Marissa Nadler
Strangers

«Is it human to adore life?» spør vokalist Jehnny Beth på tittelkuttet. Messende, igjen og igjen, frem til det over bassdrevet, organisert støy nær kreves av lytteren å nettopp forgude livet, slik Beth insisterende synger at hun gjør.»
Meg. Gaffa.no

Den låten alene!

2. Savages
Adore Life

Dette er sannsynligvis ikke albumet jeg har spilt mest. Det forhindrer ikke at det er best, på alle måter et album kan være godt på.

1. Anohni
Hopelessness

Favorittlåt på albumene er samlet i denne Spotyfylisten her.