Lily Allen har gjort det igjen leste jeg.

Og tenkte jeg. Og så tenkte jeg litt til. Til jeg ble usikker på hva det egentlig det er hun gjør.

Det er utvilsomt fengende. Veldig fengende. Og tilsynlatende godt poengtert. Hintene til Robin Thicke og Miley Curys er ikke en gang subtile. De er eksplisitt latterliggjørende.

Samtidig. Det er de samme virkemidlene. De samme avkledde damene rundt hennes tettsittende tildekkethet. (Kommentarfeltet poengter at de andre kvinnen ikke er hvite. Det kan man lese ikke fullt så flatterende inn i den frigjørende kontekst.) Rett nok er det slik at den gråhårede herren forteller hvordan han vil ha det. Men det er ikke noen protest. (Selvsagt stikk til at slikt må til for å komme ut, opp og frem.) Det er en overdrivelse av kvinner i knestående. (Selvsagt også parodisk.)

I tillegg er det en tveegget øvelse å omtale seg selv nedlatende. Det er en kjent subkulturell teknikk for å ta tilbake makten over de degraderende ordene. Det kan ha noe for seg. Det kan også sementere den posisjon man vil fri seg fra.

Kommersielt sett er dette strålende popmusikk. Med et uttalt feministisk budskap. Men hører jeg ikke skikkelig etter, er ikke det jeg sitter igjen med så veldig mye substansielt mer enn det jeg fikk ut av låten hun peker større ballonger til.

Men det er i grunn også fett nok.

PS. Blurred Lines var ment latterligjørende, også. Det så jeg.