Ønskereprise.

AslaugOk

Jeg er hverken dypt sjokkert av Jaquessons fedmeutspill. Det er etterspillet som er det egentlig sørgelige.

Imidlertid er det ikke å være feit, eller ikke feit, jeg skal bruke dette tekststykket på. Slikt overlater jeg til kroppen min, som ettertrykkelig har forsøkt begge deler, og nå har funnet en tilsynelatende ro i en sosialt akseptabel form.

Det jeg derimot ikke finner ro for, er forakten, og frykten, for latskap. For uvirksomheten. For det udisiplinerte og tøylesløse. Frykten for det (potensielle) kaos som vil oppstå om alle levde sitt liv etter eget hode. I bunn og grunn, den samme frykten som styrte pietismens nøysomhetsmoral og strenge kodekser. Og vel, pietisme uten Gud er heller ikke noe vakkert syn.

Nå mener jeg ikke at latskap, og dens like, skal etterstrebes og hylles som den rette livsvei. Men evnen til å ta det bedagelig, er ikke en i seg dårlig egenskap. Negativt blir…

Vis opprinnelig innlegg 60 ord igjen