Jeg er hverken dypt sjokkert av Jaquessons fedmeutspill. Det er etterspillet som er det egentlig sørgelige.

Imidlertid er det ikke å være feit, eller ikke feit, jeg skal bruke dette tekststykket på. Slikt overlater jeg til kroppen min, som ettertrykkelig har forsøkt begge deler, og nå har funnet en tilsynelatende ro i en sosialt akseptabel form.

Det jeg derimot ikke finner ro for, er forakten, og frykten, for latskap. For uvirksomheten. For det udisiplinerte og tøylesløse. Frykten for det (potensielle) kaos som vil oppstå om alle levde sitt liv etter eget hode. I bunn og grunn, den samme frykten som styrte pietismens nøysomhetsmoral og strenge kodekser. Og vel, pietisme uten Gud er heller ikke noe vakkert syn.

Nå mener jeg ikke at latskap, og dens like, skal etterstrebes og hylles som den rette livsvei. Men evnen til å ta det bedagelig, er ikke en i seg dårlig egenskap. Negativt blir det først når det blir overskridende. På lik linje med at å være flink kun er en god egenskap, så lenge man ikke er flink pike.

Dagens musikksnutt heter dermed som seg hør og bør Lazy. Og er for øvrig et godt minne fra en tid jeg kanskje var latere enn i dag. I hvert fall så det slik ut.