Artikkel først publisert under tittelen Leken sjanger hos Ballade.no 29.02.12

Ingen overraskes over å se en kvinne ved piano. Og det er kort vei fra tangenter til synth og mac. Denne ikke helt fordomsfrie tilnærmingen mener flere kvinnelige elektronika-artister er noe av bakgrunnen for at sjangeren tiltrekker seg stadig flere kvinner.

Foto: myspace.com/hannekolstoe
Foto: myspace.com/hannekolstoe

En nylig publisert masteroppgave om indiekultur, viste at indiescenen beveger seg mot elektronika. Dette underbygges av et søk i Urørt-arkivet, der det i dag er langt flere artister tagget under nettopp elektronika, enn indierock. Men enda mer interessant er det å se at denne bevegelsen også gjør noe med kjønnsrepresentasjonen. Faktisk er det nesten dobbelt så mange rene kvinneprosjekter under elektronika, som indierock.

Nå er ingen av tallene noe det er grunn til å juble høyt over ettersom kvinner utgjør kun 13,4 prosent og 7,8 prosent i indierockens disfavør. Men tendensen er tydelig: Det er flere uavhengige kvinner som utøver elektronika. Spørsmålet er så hvorfor kvinner søker seg mot elektronisk musikk?

Ung sjanger

– Elektronika har større bevegelsesrom og kan oppfattes som friere enn rocken og dens konvensjoner, det kan vi se i alt i fra instrumentering til produsering, visuelt og vokalt uttrykk, mener Marita Sørli fra duoen Malmø er noe av forklaringen på elektronikaens appell.

Hun trekker også frem at rock tradisjonelt sett har blitt knyttet opp mot det maskuline og en mannsdominert bransje, og dermed gjort det vanskeligere for kvinner å finne sin plass og utvikle musikken på egne premisser.

– Nye måter å tenke på og utarbeide musikk på gjør at det kan være lettere å arbeide selvstendig og skape en identitet som artist, uten å måtte bli i den grad plassert i bås. Og kanskje er elektronika en sjanger som ikke har like ”strenge” og forankrede retningslinjer som andre.

Trygge uttrykk

Hanne Kolstø understreker også sjangerens iboende lekenhet, og de mulighetene det gir for ekspermentering med både kostymer, stiluttrykk og sceneshow, som noe appellere til henne som kvinne.

Kolstø peker dessuten på at elektronika er synthbasert, og at det er lettere å gå fra piano til å spille synth, enn feks gitar. Hun mener at dette kanskje særlig gjelder for jenter, siden de tradisjonelt sett ikke er like tøffe som gutta når det kommer til å teste instrumenter de kanskje ikke kan. I tillegg er jente ved piano ett kjent og trygt uttrykk.

Gode forbilder.

Monika Johansen tidligere kjent som Miss Harmonica, opptrådte i Melodi Grand Prix som Minnie-Oh. Hun mener at det er en kombinasjon av andres forventninger og forbilder som gjør sjangeren tiltrekkende.

– Elektronika er kanskje et mer naturlig valg siden vi allerede der har noen sterke, kvinnelige forbilder i artister som f.eks Robyn og M.I.A. Dermed vil også guttene se på det som en mer naturlig sjanger for kvinner. Jeg opplevde iallefall en annen innstilling etter jeg selv gikk mot et mer elektronisk uttrykk, etter å ha kommet fra indiescenen selv, forteller Minnie-Oh.

Dette støttes av Sørlie som tror mangel på kvinnelige forbilder og referanser kanskje kan være en grunn til at få kvinner har valgt å spille bass, elektrisk gitar eller studere komposisjon eller teknikk. Samtidig understreker hun at:

– Det er viktig at vi kvinner tar ansvar selv og presenterer oss på den måten vi ønsker å bli sett, og krever vår (selvfølgelige) rett og plass i musikkbransjen.